I «Alt det vi eier» får publikum for første gang se Munchmuseets fire samlinger side om side i en utstilling. Vi kan beundre noen av Munchs mesterverk samt ikoniske verker fra Amaldus Nilsen og Ludvig O. Ravensberg. I tillegg viser utstillingen eksempler fra Rolf Stenersens mangfoldige kunstsamling. Den aller siste finalen på Munchmuseet, mangler imidlertid en rød tråd og vi spør oss selv: hvorfor exit etter «Exit»?

Fire samlinger – fire utstillinger?

Utstillingen «Exit» tok for seg museets historie fra Munchs testamentariske gave og museumsåpning i 1963 frem til dagens museum. Mye tydet på at dette var museets farvel med Tøyen, før det åpner igjen i Bjørvika i 2020. I «Alt det vi eier» får publikum imidlertid en aller siste mulighet til å se museet før det stenger. Utstillingen fører oss gjennom fire ulike rom som alle skiller seg ut med hver sin sterke farge. Fra en varm terracotta via skogsgrønn til knæsj gul og sterk blå utfoldes utstillingen. Bruken av de sterke fargene er et spenstig designgrep og visuelt fungerer de godt, men det gjør at vi opplever utstillingen som lite sammenhengende.

Foto: Rød vegg med Munchs "Madonna", svart teip på gulvet som markerer hvor nært det er lov å gå bildet
HEDERSPLASS: Munchs «Madonna» er gitt en hedersplass i utstillingen «Alt det vi eier» med mye luft, lys og egen merking. Museet har valgt til å bruke en fin svart linje som beskyttelse istedenfor det tradisjonelle tauet. Foto: Beatrice Carpineta

«Alt det vi eier» mangler en helhetlig fremstilling av hovedbudskapet, når Munchs verker får hovedplass i det første rommet, mens de tre andre samlingene ikke introduseres før senere i utstillingen. Hvis poenget er å presentere de fire samlingene sammen, hvorfor ikke gjøre det? En mulighet kunne være å vise Munchs verk side om side med verkene fra de tre andre samlingene. Slik utstillingen står nå oppleves den som fire separate utstillinger, heller enn én sammenhengende. Fra velkjente mesterverk som Madonna og Skrik i rom nummer en, er vi nødt til å brått skifte fokus over til norsk landskapsmaleri utstilt i en tidslinje fra 1858-1961. Denne tidslinjen strekker seg gjennom det gule rommet til det siste, blå rommet. Landskapsmotivet er imidlertid en av de få tingene de fire samlingene har til felles, og tidslinjen er en morsom måte å illustrere utviklingen og likhetene mellom kunstnerne.

I skyggen av Munch

I det tredje, skogsgrønne rommet får vi endelig møte personene bak de tre andre samlingene til Munchmuseet: Rolf Stenersen, Amaldus Nielsen og Ludvig O. Ravensberg. Her er veggen dekorert med mindre bilder og andre arvegjenstander fra disse samlingene i noe som kan minne om et kuriositetskabinett og publikum får lære mer om hvordan de ulike samlingene endte opp på Munchmuseet.

ALDRI VIST FØR: På denne veggen, som kan minne om et kuriositetskabinett, får publikum mulighet til å lære mer om personene som står bak Munchmuseets tre andre samlinger; Rolf Stenersen, Amaldus Nielsen og Ludvig O. Ravensberg. På bordet ligger malerier av Johan Berner Jakobsen som museet aldri har stilt ut før. Foto: Beatrice Carpineta

Midt i rommet står også et avlangt monter med malerier av Johan Berner Jakobsen som museet aldri har stilt ut før. Det er i denne delen at utstillingen faktisk kommer med ny og spennende informasjon om museets samlinger, så vel som praksisen rundt samlingsforvaltning og gavegivning. Med denne utstillingen hadde Munchmuseet en gylden mulighet til å vise frem museets samlinger på en likeverdig måte. Istedenfor oppleves de tre andre samlingene som sekundære sammenlignet med Munchs arv, noe som er uheldig da målet burde ha vært å gi publikum et helhetlig inntrykk av de fire.

Inkluderer barna

De fleste kunstutstillinger er ofte rettet hovedsakelig mot voksne. Ved å stille enkle, åpne og reflekterende spørsmål inviterer imidlertid «Alt det vi eier» også barna til å ta del i og utforske museets samlinger. «Hjelp en voksen med å se utstillingen. Oppdag alt vi eier på museet ved å følge spørsmålene på gulvet». Med denne teksten oppfordrer Munchmuseet barna til å ta med seg en voksen på utstilling og til å oppdage den ved hjelp av spørsmål spredt rundt på gulvet i utstillingssalen. Med spørsmål som, «Kan ensomhet males?», bidrar utstillingen til ettertanke og refleksjon – hos både store og små, og forhåpentligvis til gode samtaler mellom de besøkende. For kan ensomheten egentlig males? Og hvorfor tar vi vare på gamle ting? Dette var spørsmål som vi også selv begynte å tenke på da vi gikk rundt i utstillingen.

BARNEVENNLIG: Med spørsmål som dette rundt på gulvet oppfordres barna til å ta med seg en voksen rundt i utstillingen og svare på spørsmål. Foto: Beatrice Carpineta

I tillegg til de ulike samtalestarterne på gulvet i utstillingen, forsøker «Alt det vi eier» å engasjere publikum gjennom nettsiden munchgift.com, dog med mindre hell. På denne siden kan du enten «create a gift for someone you love» eller utforske en gave som Munchmuseet selv har plukket ut til deg. Via ulike hint fra utstillingen kommer man nærmere og nærmere det objektet museet har plukket ut. Dette kunne vært en fiffig måte å gjøre publikum kjent med maleriene på, men faller dessverre igjennom da det er veldig uklart i utstillingssalen hva nettsiden faktisk dreier seg om. Om ønsket er at den skal brukes når man er og ser utstillingen, burde den ha blitt introdusert bedre.

Brexit

Det siste blå rommet skapte mest forvirring for oss. Her har det blitt konstruert en «tittevegg» laget av materialer fra museets utstillinger gjennom de siste ti årene. Gjennom små hull er det mulig å titte inn på bakrommet der ansatte tidligere har demontert «Exit» utstillingen og nå jobber med å pakke ned samlingene. Da vi var på besøk var det lite aktivitet på bakrommet, men vi opplevde det som et morsomt tilskudd til utstillingen da man får innblikk i hvordan sårbar kunst pakkes før frakt.

TITTEVEGG: Bak denne veggen kan man få innsyn i hvordan Munchmuseets ansatte pakker ned samlingen for den store flytteprosessen til Bjørvika. Veggen er laget av materialer fra tidligere utstillinger. Foto: Beatrice Carpineta

Derimot ble vi usikre på hvordan dette passet inn sammen med resten av utstillingen, da fokuset (atter en gang) ble på hvordan samlingene skal få et nytt hjem i det nye museet i Bjørvika. Denne avslutningen kom særdeles uventet og forsterker opplevelsen av at utstillingen mangler en rød tråd. Rommet opplevdes som litt uferdig, særlig siden det ble en så brå avslutning. Vi ble også overrasket da vi innså at vi måtte gå gjennom hele utstillingen for å komme oss ut igjen, noe som ikke pleier å være tilfelle på Munchmuseet. Spesielt fordi vi da ble nødt til å gå bakover i tidslinjen.

Hvorfor enda en utstilling?

Utstillingen «Exit» ga inntrykket av å skulle være Munchmuseets store finale. «Alt det vi eier» fremstår dermed som litt malplassert og forhastet i et museum som er i ferd med å flytte, men som fortsatt vil trekke publikum og derfor ha noe stående i flytteprosessen. «Alt det vi eier» gir imidlertid besøkende et variert og lærerikt innblikk inn i Munchmuseets mangfoldige samling, vist for første, og muligens siste gang, på denne måten. I og med at utstillingen viser verker som sjeldent eller aldri har blitt stilt ut før, er det usikkert når vi får se disse igjen. Om man ønsker å reflektere over kunst med barna sine eller vil ta et (aller) siste farvel med det gamle museet på Tøyen kan det være fint å ta turen innom.

Pluss

Utstillingen byr på ny, spennende informasjon om flere norske kunstnere og en mulighet til å se sjeldne verker på en unik måte.

Minus

«Exit» burde vært exit. Denne utstillingen fremstår som litt uferdig og i siste liten.

ANMELDT // Alt det vi eier – en finale, fire samlinger

STED: Munchmuseet, Oslo
TID: 28.09.2019-31.05.2020
HVEM: Kuratorer: Jon-Ove Steihaug og Gerd Elise Mørland, utstillingsarkitekt: Vilhelm Christensen
KUNSTNERE: Edvard Munch, Rolf Stenersen, Amaldus Nielsen og Ludvig O. Ravensberg m.fl.


Anmeldelsen er skrevet av masterstudenter i Museologi og kulturarvstudier ved Universitetet i Oslo som del av en eksamensoppgave levert i desember 2019. Den publiseres på museumsnytt.no etter avtale med studentene.



Join the Conversation