museumsnyttlogo_554x
KronikkHvorfor digital formidling?

Hvorfor digital formidling?

I den nye samlingsutstillingen satser Nasjonalmuseet på digital formidling som en fast del av utstillingen. Kan digitale plattformer for formidling bidra til mer meningsfulle museumsopplevelser

Annonser

Folk har ulike grunner til å gå på museum, slik de har ulike forkunnskaper og måter å tilegne seg ny innsikt på. Ved å tilrettelegge for flere innganger, perspektiver og stemmer kan en samling skape opplevelser og relevans for flere.

I tråd med akademisk tradisjon har museal formidling i utstillingsrom lenge vært synonymt med tekster på vegg. Men det finnes flere muligheter. Digitale løsninger muliggjør formidling der visuelle og auditive elementer spiller hovedrollen.

Å gi publikum et variert formidlingstilbud som levendegjør kunsten og setter mennesket i sentrum, var en stor motivasjon i arbeidet med Nasjonalmuseets samlingsutstilling. Ved å plassere de digitale fortellingene i samme rom som samlingen ønsket museet å åpne for nye eller lite kjente aspekter ved verkene.

Resultatet ble 48 formidlingsskjermer, 11 lydinstallasjoner, 14 spesielle installasjoner og en multimediaguide som knytter seg til utvalgte verk og temaer i rommene. Hos oss ble filmer et gjennomgående valg i den digitale formidlingen. I denne artikkelen ønsker vi derfor å beskrive to eksempler som viser hvordan film er tenkt for å gi nye opplevelser i møte med en samling.

SKISSE: Johan Christian Dahl «To seilskuter» 1818. Foto: Dag Andre Ivarsøy, Nasjonalmuseet

Den usynlige hånden

En essensiell del av det å forstå kunst er å bli kjent med kunstneriske teknikker og hvordan ulike verk er blitt skapt. På dette området tilbyr digitale fortellinger som formidlingsform mange muligheter, særlig i møte med levende kunstnere i deres atelierer. Men hvordan gjenskape en død kunstners prosess?

Kunstneren Johan Christian Dahl (1788–1857) regnes i dag som en av grunnleggerne av norsk malerkunst. I Nasjonalmuseets samlingsutstilling har han fått et eget rom.

I skapelsen av storslagne landskapsmalerier brukte Dahl skissen som forstudie og inspirasjon. Skissen ble en av hans viktigste kunstneriske metoder. Med skissebok og penn skildret han store og små detaljer fra by og natur, som senere ble satt sammen når han malte ferdige malerier i atelieret. Dahl var ikke den eneste i sin tid som brukte denne skissemetoden, og dette ville kuratorene gjerne poengtere.

Men hvordan kan publikum best forstå metoden på en annen måte enn gjennom tekst? Kuratorene bestemte seg for å skape en film der publikum med egne øyne kunne oppleve skapelsen av et maleri fra skisse til ferdig verk. Målet var at Dahls usynlige hånd skulle tegne og male verket foran øynene våre og slik gjøre historien levende.

ET RESULTAT: Forside til filmen om kunstneren Johan Christian Dahls kunstneriske metode fra skisse til ferdig maleri.

En sanselig opplevelse

Filmen om Dahl er kun to og et halvt minutt lang. Den er hovedsakelig en visuell opplevelse med sparsom bruk av tekst, akkompagnert av klassisk musikk og naturlige lydeffekter. Gjennom Dahls usynlige hånd som tegner og maler, viser filmen hvordan et verk sakte oppstår fra en eller flere skisser. I tillegg måtte kuratorene lete i samlingen etter riktige motiver. Det var viktig at det nettopp er verkene i rommet filmen vises i, som publikum får oppleve skapelsen av.

Dahls metode kan også forklares gjennom tekst eller muntlig form, men det unike ved visuelle digitale fortellinger er at publikum faktisk opplever at det skjer foran dem, som om det var en levende hendelse. Det at det visuelle og lyd er de bærende fortellergrepene, gjør at man kan forstå prosessen gjennom sansene, uten en større intellektuell tilnærming.

Med kroppen som utgangspunkt formidler filmen Dahls metode som en menneskelig erfaring. Dette er i tråd med kurateringen av Nasjonalmuseets samlingsutstilling, hvor nettopp den menneskelige historien står sentralt. Det stemmer også overens med den brukerorientering som ofte ligger i den digitale kulturen, der hver enkelt persons opplevelse og tolkning blir vektet som likeverdig og svært viktig.

OPPDELT: Dette maleriet ble sannsynligvis utsatt for en oppdeling, og solgt som to verk. Nasjonalmuseet eier i dag den ene delen, som vi ser her. I samlingsutstillingen er forskningshistorien presentert som en film i samme rom som maleriet. Balthasar van der Ast «Stilleben med frukt og skjell» ca. 1620 – 1632
Foto: Børre Høstland/ Dag Andre Ivarsøy, Nasjonalmuseet

Mysteriet om det forsvunnede maleriet

Vårt andre eksempel er filmen om den nederlandske kunstneren Balthasar van der Ast (1593–1657) og viser et maleri av kunstneren som har vært i museets samling siden 1837. I forbindelse med museets konservering av maleriet ble det funnet tegn på at dette bildet en gang har vært utsatt for en oppdeling, for deretter å bli solgt som to verk. Kurator samling undersøkte saken og fant til slutt den andre halvdelen av maleriet i en annen samling hos en privat eier i utlandet.

Som en digital film i rommet gjenskapes forskningen som en spennende fortelling der betrakterne er vitne til oppklaringen. Fortellingen ender med at Nasjonalmuseets maleri blir gjenforent digitalt med sin andre halvdel. Verket heles. I filmen er det er lagt vekt på å formidle forskningsprosessen dialogisk, slik at publikum gradvis oppdager kuratorens funn, jobber med hen som detektiv og til slutt finner løsningen.

Målet med dette er å gjøre tung forskning kortfattet, forståelig og underholdende. Dessuten får publikum se maleriet slik det var før oppdelingen, noe som ikke er mulig i virkeligheten, da de to delene fremdeles er separate verk i hver sin ramme.

Filmen er et eksempel på hvordan digitale løsninger kan gjøre faglig aktivitet til tidsreiser.

DETEKTIVHISTORIE: Forside til filmen om Balthasar van der Asts maleri «Stilleben med frukt og skjell» ca.1620 – 1632

Publikum har svar

De to filmene beskrevet her er et lite utvalg av hva publikum kan utforske på de 48 formidlingsskjermene i samlingsutstillingen. Men ønsker egentlig publikum mer digitalt innhold i møte med en kunstsamling? Eller bør heller museer tilby en pause fra digitale plattformer?

For museer er et digitalt formidlingstilbud en mulighet for å gi publikum flere innganger til en samling utenfor oppsatte arrangementer og omvisninger. Det at det digitale er et medium som egner seg for å få frem følelser gjennom å appellere til flere sanser og kroppslige opplevelser, legger til rette for levende opplevelser. Digitale løsninger egner seg også for å tilrettelegge for behov hos brukere med lese- og hørselshemning. Det dialogiske og flerstemte i den digitale formidlingen evner derfor å representere noe av mangfoldigheten i samlingen som samtidig kan berøre hvert enkelt menneske.

I Nasjonalmuseets nye samlingspresentasjon er digitale fortellinger gjennom film et av flere formidlingsgrep hvor ønsket er å gi publikum flere innganger til verkene. Et bevisst valg var å ikke lage innhold for barn, men gjøre det lettere for familier og venner å oppleve noe sammen og å kunne snakke om det de ser, uten å savne forkunnskaper.

Grunnen til at vi har gitt digitale fortellinger fast plass i samlingsutstillingen på lik linje med tekster, er at vi vil sette de menneskelige historiene i sentrum. Det er likevel først etter åpning og møtene med publikum vi vil kunne se i hvilken grad prosjektet fungerer i tråd med visjonen. I hvilken grad vil de digitale filmene gi publikum en økt opplevelse av samlingen og rom for refleksjon? Hvordan utfyller de ulike formidlingstiltakene hverandre i praksis, og hvordan tar publikum dem i bruk? Vi venter spent på svarene!

Team digital ved Nasjonalmuseet består av Ingvild Hammervoll (koordinator), Dimitra Christidou, Anne Qvale, Hilde Areng Skaara og Lin Stafne-Pfisterer

Denne artikkelen står på trykk i papirutgaven av Museumsnytt, nr. 2 22. Les også Line Engens kronikk om faglighet og publikumsfokus og andre prosjektpresentasjoner.

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Forrige artikkelFaglig publikumsfrieri
Neste artikkelSnakk om utstillinger!
Annonse
Annonser