Fra utskjelt til forbilde

I mange år ble Blaafarveværket kritisert i museumskretser for ikke å drive etter museale prinsipper. I år kunne museet motta sektorens egen hederspris Årets museum.

TIL TOPPS MED DET BLAA GULLET: Blaafarveværket ble Årets museum 2018, samme år som museet feirer sitt 50-årsjubileum. Foto: Hanna Norberg

Noe av årsaken til motstanden de opplevde, er at de alltid har vært nytenkende, mener Tone Sinding Steinsvik. Hun er direktør for Blaafarveværket, det åtte kilometer lange museet i Modum kommune i Buskerud.

Nå blir altså museet belønnet for det samme. I juryens begrunnelse for å gi prisen Årets museum 2018 til Blaafarveværket på Modum, er det blant annet den kontinuerlige fornyelsen som blir framhevet: «Blaafarveværket er et levende museum i stadig utvikling. Opplevelsene, kunsten og fortellingene knyttes tett til den egen- artede industrien, også til dens vekst og fall.»

Holdningene har endret seg

– I dag er det mange norske museer som kombinerer kunst og industri, men vi var først ute med å putte kunst inn i en ruin av et industrimuseum. Vi brøt en barriere, sier hun.

TILRETTELAGT: Mange av attraksjonene på Blaafarveværket er tilrettelagt for rullestolbrukere. Det gjelder også koboltgruvene. Foto: Blaafarveværket
TILRETTELAGT: Mange av attraksjonene på Blaafarveværket er tilrettelagt for rullestolbrukere. Det gjelder også koboltgruvene.
Foto: Blaafarveværket

Gjennom hele 1980-tallet satte blant andre fylkeskonservatoren i Buskerud spørsmålstegn ved at Blaafarveværket mottok offentlig støtte gjennom tilskuddsordningen for museer.

«Det som er prestert der er usmakelig. Det er et populært turistmål. Men ikke noe museum», sa han til Aftenposten 7. november 1990.

Kritikken handlet om flere ting: Det var for kommersielle sommerutstillinger, det var manglende katalogisering av gjenstander. Men det handlet også om måten nedrivningstruede bygninger ble restaurert og rekonstruert på. «Det er ikke restaurering, det er ombygging», sa fylkeskonservatoren den gang.

Det var ikke populært kulturminnevern på 1980-tallet. Men i dag drives museet helt i tråd med både politiske og faglige føringer. Kritikken har stilnet. Med høye egeninntekter fremheves det til og med som et forbilde.

LANDSKAP: Åtte kilometer nord for Blaafarveværket ligger det store gruveområdet. Her finner du blant annet koboltgruvene, Kittelsenmuseet, kulturstier i nord- og sydgruvene og gruvemuseene. Sistnevnte (bildet) gir en bred innføring i stedets industrihistorie og gruvedriften på 1800-tallet. Foto: Hanna Norberg
LANDSKAP: Åtte kilometer nord for Blaafarveværket ligger det store gruveområdet. Her finner du blant annet koboltgruvene, Kittelsenmuseet, kulturstier i nord- og sydgruvene og gruvemuseene. Sistnevnte (bildet) gir en bred innføring i stedets industrihistorie og gruvedriften på 1800-tallet.
Foto: Hanna Norberg

Og samlingsforvaltningen? I følge Kulturrådets vurdering av museene har Blaafarveværket god kontroll på dette i dag.
– De første 25 årene var en kamp, og særlig var det tøft i 1980-årene og frem til 1995. Men holdningene har endret seg og det er et tilbakelagt kapittel nå. Og godt er det!
Alt det er historie. Koboltgruvene ble åpnet som museum av kong Harald i 1993. Siden har blåmandagene stort sett holdt seg unna Blaafarveværket. Og i april kunne direktør Tone dra til Mosjøen for å motta prisen for «Årets Museum 2018».

«Godt å bare være her»

Det ligger fortsatt noen små snøhauger her og der. Ellers er gressplenene rakt, takene skiftet, utstillingsveggene malt og sommerens meny ferdig preppet. Det er én uke og én dag til Blaafarveværket åpner for sommeren og direktøren føler de er i rute.

Om bare den snøen kan smelte snart. Den irriterer henne. Hun er detaljorientert, den 76 år gamle direktøren. I 50 år har museumslederens filosofi vært denne: Blaafarveværket skal være et pent, rent og ryddig museumsområde. Det skal ikke være noe pes å komme hit, det skal være rekreasjon, avkobling og glede.

REKREASJON: – I våre dager er menneskene slitne, mener Tone Sinding Steinsvik. Hun er opptatt av at Blaafarveværket skal være et sted for rekreasjon og avkobling. Foto: Blaafarveværket
REKREASJON: – I våre dager er menneskene slitne, mener Tone Sinding Steinsvik. Hun er opptatt av at Blaafarveværket skal være et sted for rekreasjon og avkobling.
Foto: Blaafarveværket

– I våre dager er menneskene slitne. Vi ser dem komme hit på søndager, stresset og med høye skuldre. Mange forteller at de hadde tenkt å reise til gruvene, men at det var så godt å bare være her. «Jeg blir sittende, vi får ta det neste år», sier de. Og dette har vært veldig viktig for meg i alle år. Det er årsaken til at vi har benker overalt, mange kafeer, rene toaletter, nyklippede plener og en stor, gratis parkeringsplass. Jeg ser at folk reiser herfra med senkede skuldre. De har sett på kunsten, gått i de vakre bindingsverksbygningene og kanskje spist en is. Det skal ofte ikke mer til, da har de fått koblet av.

Det blå gullet

Direktøren durer rundt i turbotempo mellom de mange bygningene på eiendommen ved elven Simoa. Det var her ved foten av den 39 meter høye Haugfossen at det Det Kongelige Modumske Blaafarveværk ble grunnlagt i 1776. Kongelig fordi regenten i Danmark-Norge, København-fødte Christian VII, var grunnlegger. Da var det allerede fire år siden det første malmfunnet ble gjort. Prøvesprengingene var gjennomført. Joda, her var det så absolutt blått gull.

BLÅTT I BLÅTT: – De koboltblå souvenirene er en utrolig viktig del av museumsdriften, forteller direktør Tone Steinsvik. Mange av glassgjenstandene er spesialprodusert for Blaafarveværket. Foto: Hanna Norberg
BLÅTT I BLÅTT: – De koboltblå souvenirene er en utrolig viktig del av museumsdriften, forteller direktør Tone Steinsvik. Mange av glassgjenstandene er spesialprodusert for Blaafarveværket.
Foto: Hanna Norberg

De første 50 årene med gruvedrift var preget av dårlig ledelse, pantsettelse, stor gjeld og ineffektiv drift, men da Karl Friedrich Böbert ble ansatt som ny bergmester i 1827 ble det orden på driften. I løpet av noen få år ble uttaket av malm syvdoblet, og fra 1835 var Blaafarveværket landets største bergverk og verdens største koboltprodusent. Hele 80 prosent av all verdens blåfarge kom fra gruvene i Modum. På denne tiden var kobolt mer verdifullt enn sølv, blant annet fordi det blå pigmentet er den eneste fargen som tåler den høye temperaturen porselen blir brent med. Litt over 60 år senere var det imidlertid slutt på industrieventyret. Etter flere år med underskudd ble gruvedriften lagt ned i 1898.

Redningsaksjonen

Nøyaktig 70 år senere fikk redaktørsønnen og fabrikkeieren Kjell Rasmus Steinsvik øye på noen rønner av noen teglverkshus nedenfor Haugfossen.
– Da hadde det akkurat blitt gitt klarsignal for at det kunne bygges en ny fabrikk på eiendommen. Det var jo dødsstøtet. Glasshytta, som er fra 1779, skulle fungere som lager til den falt sammen. Kjell kom øyeblikkelig hjem til meg og sa at vi måtte redde byggene, forteller Tone.

Hun er født under krigen. Vokst opp «langt ute på landet» på Nesodden. Gikk på skole i Oslo. 17 år gammel giftet hun seg med Kjell og sammen flyttet de til Modum. Her bygde de opp en betongvarefabrikk. Om Tone likte forslaget om enda et prosjekt?
– Å nei, ikke det også, sa jeg. Hehe!

Skepsisen varte ikke lenge. «Jeg er lettilpasselig», bedyrer direktøren. I 1972 opprettet ekteparet Stiftelsen Modums Blaafarveværk. Åtte år senere var bygningene restaurert og den første kunstutstillingen kunne åpnes. Det var den lokale kunstneren Christian Skredsvig som åpnet ballet, og siden har kunst av blant andre Edvard Munch, Carl Larsson, Theodor Kittelsen og danske dronning Margrethe hengt på veggene i de gamle industribyggene.

Men at Tone Steinsvik skulle stå her 50 år senere og være direktør for et gruve-, kunst- og friluftsmuseum, med 64 bygninger, nærmere 170 ansatte i sesongen og 150 000 årlige besøkende, det hadde hun ikke sett for seg.

GLASSHUS: Som en kontrast til bindingsverkshusene fra 1700-tallet ligger glasshuset, bygd i 2000. Her vises en utstilling om gruvene og prosessen for å framstille blåpigmentet. Foto: Blaafarveværket
GLASSHUS: Som en kontrast til bindingsverkshusene fra 1700-tallet ligger glasshuset, bygd i 2000. Her vises en utstilling om gruvene og prosessen for å framstille blåpigmentet.
Foto: Blaafarveværket

I 2000 døde ektemannen Kjell. Dermed var Tone alene om ansvaret. Og ansvar, det tok hun. I 18 år er det hun som har hatt siste ord ved museet i Modum. I jubileumsåret ser hun gjerne bakover i tid, men understreker stadig at det er utvikling hun er opptatt av.
– Skal man lykkes, er man nødt til å ligge i forkant. Man må være åpen og følge utviklingen, men samtidig ikke fornye seg så mye at publikum ikke kjenner seg igjen. Her ligger nok nøkkelen til suksess. På Blaafarveværket har vi alltid fokusert på gammeldags kvalitet. Det skal være rent, hyggelig og ordentlig. Her er det duker på alle bord, og de både syr, vasker og ruller vi selv. Det er gammeldags, men viktig.

I 2018 ble Tone og Kjells livsverk kåret til «Årets museum». Juryen mente blant annet at Blaafarveværket er «et levende museum i stadig utvikling». Et konkret bevis på den stadige utviklingen er årets nye attraksjon – den 32 meter lange hengebrua inne i koboltgruvene. 4. mai i år var det høytidelig åpning av den nye attraksjonen.
– Kjenner du det fine rekkverket? Det er veldig vakkert gjort, synes jeg.
Tone står midt på hengebrua, 200 meter inne i fjellet, og skryter kjærlig av den nye konstruksjonen.

NY ATTRAKSJON: Nytt av året er den 32 meter lange hengebrua inne i gruvene. Den nye attraksjonen gir publikum adgang til nye deler av gruvene og gjør det mulig å gå en rundtur inne i fjellet. Foto: Blaafarveværket
NY ATTRAKSJON: Nytt av året er den 32 meter lange hengebrua inne i gruvene. Den nye attraksjonen gir publikum adgang til nye deler av gruvene og gjør det mulig å gå en rundtur inne i fjellet. Foto: Blaafarveværket

Med stø hånd på rattet har hun gitt en kunnskapsrik og energisk guiding gjennom de mange attraksjonene til Blaafarveværket. Her oppe ved koboltgruvene, omtrent åtte kilometer unna teglverkshusene nede ved fossen, er det gruvemuseum og gruveverksted for barn, det er turområder ved de nyåpnede dagbruddene i både syd- og nordgruvene, det er utsiktspunkter og det er Kittelsen-museum. Hun har også vist frem området ved Nyfossum, som ligger omtrent en kilometer unna Blaafarveværket. Der kan man utforske den gamle direktørboligen, som er et herskapshus innredet i 1840-tallsånd og dekorert med malerier av Ida Lorentzen. På låven er tekstilkunstneren Inger Johanne Rasmussens billedtepper stilt ut.

På selve Blaafarveværket ligger barnas bondegård. Her er også en souvenirbutikk med blå glasskunst i alle varianter – mange av gjenstandene er spesiallaget for Blaafarveværket. Nede ved elven er det bademuligheter og en kafé med hjemmelaget mat, blant annet vafler med egensyltet jordbærsyltetøy («det går med halvannet tonn jordbær hvert år»).

Menneskene som er viktige

Høydepunktet på Blaafarveværket? Det er den historiske gruveturen, den bør absolutt alle få med seg, mener direktøren. Sammen med museumspedagog Lasse Hermansen Bjørland har hun akkurat gitt en grundig innføring i den omstendelige prosessen det var å utvinne kobolt. Hun har fortalt om hvordan Kjell og hun bygde opp Blaafarveværket og at de jobbet så mye at de ikke hadde tid til å krangle («jeg guidet tolv grupper om dagen og hjalp Rønnaug med oppvasken etterpå»). På midten av 1800-tallet var dette Norges største industribedrift. Nå er det en av Norges best besøkte turistattraksjoner. Selv mener direktøren at stedet er unikt, til tross for det store antallet museer som kombinerer nettopp industri og kunst i dag.

BLAA TRÅD: Årets kunstutstilling har fått navnet «Hjemmets skatter» og har porselen som en «blå tråd». Kurator Sandra Lorentzen (t.h.) og direktør Tone Steinsvik er særlig begeistret for den lokale kunstneren Bjørn Båsens fremstilling av det gamle verkets koboltproduksjon, et bilde som er malt spesielt til årets utstilling.
BLAA TRÅD: Årets kunstutstilling har fått navnet «Hjemmets skatter» og har porselen som en «blå tråd». Kurator Sandra Lorentzen (t.h.) og direktør Tone Steinsvik er særlig begeistret for den lokale kunstneren Bjørn Båsens fremstilling av det gamle verkets koboltproduksjon, et bilde som er malt spesielt til årets utstilling.
Foto: Hanna Norberg

– Det er ikke mange steder som er som Blaafarveværket. Her er det både norsk natur, kunstutstilling, industrihistorie og gruver.
Tone Steinsvik skrur av hodelykten på hjelmen og åpner døren ut av gruvene. Inne i fjellet er det fire grader og mørkt, ute er det sommertemperatur og dagslys.
– Kultur og kvalitet forringes ikke, det er derfor vi er så opptatt av det. Det er flott med utvikling innen data og teknologi, sånn at vi holder orden på bokføring og kasseapparater og alt sånt, men vi må ikke glemme at det er mennesket som er det viktige. Det er menneskenes behov vi som museum skal tilfredsstille.

FAKTA // KOBOLT – DET BLÅ GULLET

❱❱ Kobolt er et metallisk grunnstoff med kjemisk symbol Co og atomnummer 27.

❱❱ Tradisjonelt brukt til blåfarging av glass og keramikkgjenstander, allerede i Egypt og Babylonia rundt 2600 f.Kr.

❱❱ Som blåpigment ble kobolt erstattet av syntetisk ultramarin mot slutten av 1800-tallet

❱❱ Brukes i dag mest som legeringsmetall for framstilling av harde og temperaturbestandige legeringer (superlegeringer), typisk til litiumbatterier.

FAKTA// BLAAFARVEVÆRKET OG KOBOLTGRUVENE

❱❱ Stiftelsen Modum Blaafarveværk overtok anleggene etter gruve- og verksdriften fra kommunen i 1970.

❱❱ Sommerutstilling hver sommer siden 1978.

❱❱ 64 bygninger i sitt opprinnelige miljø.

❱❱ Koboltgruvene ligger i Skuterudåsen

❱❱ Blaafarveværket ligger ved Haugfossen, 8 km unna gruvene. Fossen ga nødvendig energi til smelteverket i Glasshytten, en bindingsverksbygning fra 1779

❱❱ Feirer 50 år: Museets historie starter i 1968, da Kjell Rasmus Steinsvik (1933–2000) oppdaget Blaafarveværkets forfalne bygningsmasse.

❱❱ Ble Årets museum 2018.

(kilde: SNL.NO, WIKIPEDIA.NO OG BLAA.NO)

Artikkelen er hentet fra papirutgaven: Museumsnytt nr. 2/2018. Kontakt redaksjonen for abonnement (kr. 300,- pr år)



Join the Conversation