museumsnyttlogo_554x
ReportasjeFra greier i boden til kulturarv

Fra greier i boden til kulturarv

Det startet med fiskeredskaper i en hyttebod, og endte med donasjoner til over 15 norske museer.

Annonser

Slik lærte jeg, en av de tusen som hvert år spør museer om de vil ha mine gamle ting, hva det betyr å finne en kontekst og proveniens (hvor tingene stammer fra).

Med noen smarte grep ble mange av mine ganske alminnelige gjenstander kandidater for inntakskomiteer – og noen ble en del av Norges historie

Gjenstander på et museum tilhører liksom evigheten selv. De er vår felles kulturarv og hukommelse. Men en gang har mange av dem ikke vært annet enn gammelt skrot på et loft eller i en bod.

Hvordan foregår egentlig denne reisen fra pussig dings i de tusen hjem til klimakontrollert monter eller museumsmagasin? Hvordan havner noe på museum, og hva ser museene etter?

Bodrydding og krevende inntak

RELEVANT FOR FLERE: Kanskje kunne farfars fiskeutstyr gjøre bedre nytte for seg på museum enn i boden? Foto: Henrik Pryser Libell

Svaret på disse spørsmålene lærte jeg mye om i fjor. Det hele startet med en bodrydding sommeren etter at min far døde i 2019. På hytta kom jeg over fiskesnører, primuser, isbor og andre relikvier av farfars liv som hobbyfisker. Pappa hadde tatt vare på det hele livet. Vakkert og nostalgisk, men det tok plass! Om en generasjon eller to er opphavet glemt eller alt kastet. Hvordan bevare minnene samtidig som jeg kvittet meg med bodrot? Jeg googlet «museum + fiske» og fant Anno Norsk skogmuseum, Norsk Fiskerimuseum og Sunnmøre museum. Siden Anno har «nasjonale ansvarsoppgaver for utmark, jakt, fangst og fiske», gjorde jeg først et forsøk hos dem.

Jeg tenkte den gang ikke så mye på hvordan slike spørsmål ser ut fra museers side. Et raskt og høflig svar fra Anno-konservator Bjørn Bækkelund ble en aha-opplevelse. Han forklarte at dette kunne være interessant, da de var litt short på jakt og fiske i forhold til skogbruksnæringen. – Vi har over 200 motorsager, for å si det slik, som han sa.

Men Norsk skogmuseum har også til sammen over 14 000 gjenstander som alle skal oppbevares og vedlikeholdes. For tiden flyttes disse til nye magasiner, så inntak er derfor krevende og må vurderes nøye. Bækkelund svarte tja. For å si ja måtte han «vite litt om hvor gjenstandene kom fra».

Negativer, avisutklipp og jubileumsbok

Som journalist og tidligere historiestudent er jeg ikke uvant med å grave etter informasjon. Men både farfar, farmor og deres barn var døde. Jeg hadde bare et utklipp fra Asker og Bærum Budstikke fra 1972 å nøste på, med farfars takketale til den lokale jeger- og fiskerforeningen. Via denne fant jeg en lokal jubileumsbok og fikk se den lokale foreningens arkiver.

IKKE MELKESPANN: Jeg trodde det var et melkespann, men da jeg hadde sett bildene og satt sammen resten av pakken til Skogmuseet, forstod jeg at dette var en oppbevaring for fisk som ble satt ut i Marka. Foto: Henrik Pryser Libell

Det viste seg at farfar, farmor og pappa hadde vært det rene foreningsdynasti, og det fantes masse skriftlige kilder om dem. Neste stopp ble å koble dette med skoesken med farfars negativer som ble fremkalt på ny og avdekket fotografier fra 1925 til 1965. Så dukket pappas dagbok fra 1962 opp i en annen bod. Selv om den var vanskelig å lese med knøttliten skrift, knekket jeg koden og fant det han skrev om fiske- og markaturer, og skrev det inn på data.

Nå begynte «kontekstinformasjonen», som Bjørns kollega Elisabeth Sveingar Amundsen kaller det, å bli god. Vi koblet bilder, kilder og dingser. En liten pokal viste seg for eksempel å stamme fra pilkekonkurranse på Bondivann i Asker, og det jeg trodde var et melkespann, var en ynglekasse for fisk.

FARFARS FRILUFTSLIV: Min farfar var mange ting, men om 500 år huskes han nok bare som fisker og friluftsmann, for det bildene og gjenstandene knyttet til denne delen av ham Norsk Skogmuseum har tatt inn. Her er er han med en kamerat på tur, ca. 1938. Foto: privat

– Fiskekultivering på midten av 1900-tallet er blant tema museet har litt for lite stoff om, forklarte Sveingar Amundsen. Dermed utfylte jo farfar hvite hull i skogshistorien. Bodskrotet mitt ble brikker av kunnskap i et puslespill, når det bare havnet på rett museum.

Siden museet hadde et anker i farfar, ønsket de også å vite mer om friluftslivet til far, meg og familien. Amundsen intervjuet meg og min datter, og i skrivende stund vurderer de mer moderne gjenstander fra familien – alt fra lommelykter og boblevester til anorakker og pølsekanner.

– For oss har det vært interessant med en giver som deg. Du forstod raskt nøkkelen til det du kalte «glemte ting uten historier», at tingene straks blir mer interessante når de kan forstås i kontekst, sa Bækkelund.
– Det overveldende inntrykket når vi gjennomgår databasene i pågående flytting, er at vi vet altfor lite om mange av tingene.

– Mye viktig informasjon har åpenbart gått tapt – enten ved at mine forgjengere ikke stilte nok spørsmål, eller ved at de ikke skrev ned nok av det som ble fortalt

Noe tapt kunnskap kan gjenvinnes, men mengdeutfordringene er store. Særlig utfordrende er relasjonen mellom tingene og deres eiere og brukere. Der vil mye dessverre være tapt for alltid, utdypet han.

Museumsmesen

Da det første isboret havnet på Digitalt museum, ble jeg litt grepet av ærefrykt. Farfars fiskesaker var opphøyd til kulturhistorie

Dette ville farfar og pappa likt, tenkte jeg. Strevet med å ta vare på alt var ikke forgjeves.

Dessuten fikk jeg ros av fettere og kusiner. Og museet fikk puslespillbrikker. Jeg følte meg som en liten mesen.

KRIGSMINNER: Farfar var motstandsmann, men hadde skaffet denne NS-dagboken fredsvåren 1945, og hadde dessuten en artig «Kinoblokk» fra Kongens retur til Norge. Foto: Henrik Pryser Libell

Deretter fulgte et lite skred av museer: Norsk vegmuseum fikk fotografier av farfar og farmors bilturer. OL-museet på Lillehammer fikk skjerf fra OL i Berlin 1936. Oslo Museum, som var på jakt ting fra hverdagen under andre verdenskrig, fikk illegale juletreflagg med kronprinsbarn, rasjoneringskort, mynter, hjelmer, NS-oppslag og «kinoblokk» med Haakon 7.s hjemkomst, for å nevne noe. Norsk Folkemuseum fikk morfars årskort for museumsbesøk i 1957 og kjøkkenredskaper.

Bøker forteller historie

Jeg oppdaget at også bøker er historie. Nasjonalbiblioteket ønsker tre originaleksemplarer av alt som har vært trykket i Norge, så de fikk alt fra NS-almanakken «Ny Dag» til tysk soldatbok 1941, brosjyre om Haslum kirke 1970 og en skoleavis fra 1993. Nordisk bibelmuseum fikk morfars «Bibelen i bilder» av Gustave Doré og mammas konfirmasjonsbibel. Forsvarsmuseets bibliotek fikk soldatbladet «Blazing sky» og Christiania Katedralskoles Bibliotek tok imot en bok jeg ikke ante hva var, og som de identifiserte som En Ny Danske oc Norske Fuldkommen Psalme-Bog fra 1680.

– Salmeboken har nok vært i bruk i Oslo og fulgt sin eier i kirken hver søndag, men gir også råd som å ikke å barbere skjegget i april eller årelate når solen står i tvillingene. Et fremragende lite kulturminne som forteller mye om hverdagslivet, konkluderte samlingsforvalter Ernst Bjerke.

Turen gikk så til aviser. 22. juli-senteret i Oslo fikk mine aviser fra 23. juli 2011, Svalbard Museum et Morgenbladet fra 1966 og Pressens Hus en versjon av bevarte aviser fra merkedager som Kong Olavs og Nelson Mandelas død, EU-avstemningen 1994, 9/11 og drapet på Bin Laden 2011, bokinnbundet av et estisk kunstverksted, Brand Disain. Tegneseriemuseet på Hadeland fikk tegneserier og brettspill fra hytter og pappkasser.

Ikke alt fikk plass

NEI TIL MIN BARNDOM: Norsk barnemuseum, Museum Stavanger takket nei til mine leker fra 80-tallet. Foto: Henrik Pryser Libell

Det var imidlertid ikke gull alt som glimret på loft. Mange museer takket nei, noen svarte ikke. Sjøfartsmuseet trengte ikke menyen fra båten Bergensfjord i 1964, og Drammens Museum trengte ikke farfars koppervaksinebevis. Norsk barnemuseum i Stavanger takket nei til både fars 1950-tallsleker, mine barnetegninger – også innbundet – og mine 1980-tallsleker.

– Museet har rundt 6000 gjenstander, og vi er ganske gode på etterkrigstiden, forklarte konservator ved museet Hege Stormark. Leker fra 1950-tallet er det de får mest tilbud om, og som regel bare det som er «pent».

–Det store og vanskelige spørsmålet er hvordan vi kan representere alles barndom i Norge, historisk og i dag

– Vi må se inntakene i forhold til mandatet vi har, samlingspolitikken og hva vi har fra før. Proveniens teller også, forklarte hun.

Men inntak er tidkrevende og konservatorene skal også forske og lage nye utstillinger. Mange museer jeg skrev med, nevnte lignende utfordringer. Barnemuseet tok likevel imot en «Doctors barneshampoo – for lyst hår» fra 50-tallet – utrolig nok uåpnet.

Lokalt og tematisk inntak

Jeg forstod etter hvert flere av museenes kriterier. Lokale museer tar hensyn til geografi, tematiske museer til sitt tema. Noen år er dessuten mer interessante enn andre.

1968: Noen museer ser etter spesielle hendelser og år. For tiden søker Oslo Museum 1968, og derfor fikk de mammas krokort – siden hun var student nettopp i 1968.
Foto: Henrik Pryser Libell

Konservator Kristin Gaukstad i Oslo Museum tar nesten kun inn ting fra Oslo og omegn. For tiden er hun spesielt opptatt av 1968, så jeg donerte mammas russelue fra Berg videregående og studentbevis og krokort fra Universitet i Oslo nettopp fra det året.

Mammas glansbilder og skoletegninger, derimot, ble vist videre til Oslo Skolemuseum. Også der var jo kontekst en utfordring, men da mammas skolevenninne Ragne Louise fant skoledagbøker og skrev ned åtte sider med erindringer, løsnet saken for samlingsforvalter Kari Fagerland Syversen. Museet tok inn mammas glansbilder, tegninger og pennal, som alle kan «fortelle Oslos skolehistorie fra et elevperspektiv» og gi et innblikk i skolen på 1950- og 60-tallet.

Barndomsfotografier

Reklame som historie ble et eget spor. En sengetøysreklame for Høie fra 1973 jeg donerte, er for tiden på utstilling i «Fotografen – kunst, håndverk og automatisering». Pappa var art director og mamma modell. For museet betød det mye at de to til sammen hadde tatt vare på mange dias og negativer av filmshooten og varianter av den trykte reklamen fra veggplakat til magasinannonse, forklarte Preus-arkivar Kristin Aasbø.

BABY-MEG: Preuss museum interesserte seg for helt hverdagslige ting, som mitt babyalbum fra 1978. Foto: Henrik Pryser Libell

Til min store overraskelse var Aasbø og Preus mest opptatt av fotoalbum fra min egen barndom og mitt voksenliv. Alt fra babybøker til tidstypiske familiealbum. Aasbø og jeg satt to vinterdager og foretok et nennsomt, representativt utvalg.

– Det er nytt, samtidig veldokumentert og helhetlig materiale som vil bli svært interessant fremover, for både forskning og utstilling, sier Aasbø.

En slik donasjon satt naturligvis litt inne fra min side, det er jo privat og minner fra eget liv. Jeg ga dem allikevel fra meg. Jeg har digitale kopier, kan bidra til å skrive historie og liker at familien vil bli husket. En del av bildematerialet ble klausulert i 60 år av personvernhensyn.

Drømmen som glapp

Til slutt ble jeg kanskje en smule stormannsgal. Mitt aller høyeste museumsønske ble dessverre ikke noe av: å donere pappas kunstverker som en komplett kunstsamling med reklame som den røde tråden.

Det gjaldt verker av fotograf Tom Sandberg, tegnerne Finn Graff og Karl Erik Harr og kunstmalerne Per Christiansen og Olav Christopher Jenssen.
Nasjonalmuseet overveide forespørselen, men takket høflig nei etter 11 måneder. Nei takket også tyske Museum für Kunst und Gewerbe Hamburg. Astrup Fearnley-museet, Museo d’Arte Contemporanea i Milano, Moma og Tate Gallery svarte aldri på samme henvendelse.

Derfor delte jeg opp samlingen. Preus og to arkiver, Høyskolen Kristiania og Kreativt Forum, fikk Sandberg. Det kommende tørrfiskmuseet «Skrei» i Lofoten fikk to Karl Erik Harr med tilhørende reklamebrosjyre og utkast. Astrup Fearnely kan fortsatt få testamentert noen Jenssen-verk, om de tar kontakt.

Munchmuseet skal få min fars eget verk, plakaten «Munk på Munch», et «Skrik» med en smilende Dalai Lama i stedet for angstansiktet. Tine skal få kjøpe smørreklamen som kunstmaler Per Christiansen lagde, mot en klekkelig sum. Men hvis noen lager et norsk reklamemuseum, skal de få alt gratis. Jeg utfordrer dere der, hele Museums-Norge!

MUNCH-MUNK: Pappa, som var buddhist, laget dette til demonstrasjonene i Oslo da Tibet-lederen kom til Norge i 2014 og ingen offisielle ville møte den nobelprisvinnende munken. Bildet ble tilbud Munch-museet, men de svarte dessverre aldri. Foto: Henrik Pryser Libell

Museer og arkiver jeg har donert til:

Anno Norsk skogmuseum
Rockheim – Det nasjonale museet for populærmusikk
Museum Nord Vågan – en del av Museum i Nord
Preus museum
Oslo Museum
Det Internasjonale Barnekunstmuseet
Norges Olympiske Museum/ Stiftelsen Lillehammer Museum
Norsk Folkemuseum
Svalbard Museum
Norsk barnemuseum/Museene i Stavanger
Norsk vegmuseum
Oslo Skolemuseum
Nordisk bibelmuseum
Tegneseriemuseet i Norge
Christiania Katedralskoles Bibliotek (Kattabiblioteket)
22. juli-senteret
Middelfart Byarkiv
Nasjonalbiblioteket
Kreativt Forum
Høyskolen Kristiania
Pressens Hus


Museumsnytt: De vanskelige donasjonene

Gaver fra private er helt avgjørende for museer – uten dem ville mange samlinger vært heller skrinne. Samtidig strever mange med å forvalte det de får inn skikkelig. Googler man donasjon + museum, får man oppfordring fra mange museer om å ta kontakt, mens andre informerer om at de dessverre for tiden har inntaksstopp. – Museer må takke nei til gaver, konkluderte en rapport bestilt av Kulturrådet i 2012. Debatten blusset opp i sommer.  – Det er alltid et tveegget sverd for et museum å få en sånn forespørsel, uttalte fagansvarlig for visuell kunst i Kulturrådet Jonas Ekebergi  et oppslag om norsk kunst uten hjem.

Denne artikkelen stod også på trykk i  Museumsnytt nr 2/22, som en del av temaet Samling. Les andre digitaliserte artikler om temaet:
Fruktbar uenighet om Kongosamlingen
The world is our oyster – et global gjenstandsmagasin
SAMLA – tilgjengeliggjøring av norske tradisjonsarkiv
De hvite hanskenes opprør

Dessverre rekker vi ikke å digitalisere alt, og anbefaler et abonnement. Slik holder du deg oppdatert på det store og mektige samfunnsfeltet museum er. Kontakt redaksjonen eller tekstallmenningen, der du også kan også kjøpe tidligere utgitte numre.

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse
Annonser