Forvent motstand

Sylvi Listhaugs angrep på formidlingen ved 22. julisenteret er en påminnelse om at en ny virkelighet venter for museene som inntar en mer aktiv samfunnsrolle.

FJERNET: Listhaug krevde dette bildet fjernet da hun oppdaget at ble brukt i et formidlingsopplegg på 22. julisenteret. Senteret etterkom kravet. Ville det samme skjedd på et museum? Skjermbilde: Arkivverket
André Larsen Avelin er idéhistoriker og prosjektkoordinator for Eidsvoll 1814
André Larsen Avelin er idéhistoriker og prosjektkoordinator for Eidsvoll 1814

I slutten av oktober dukket en merkverdig sak opp i rikspressen, etter først å ha sirkulert på sosiale medier og på høyrevridde nettsider som Document.no. Tidligere justisminister og nå stortings-representant Sylvi Listhaug kom med et utbrudd av hittil ukjent kaliber her til lands. Utbruddet var rettet mot 22. juli-senteret, nærmere bestemt mot senterets bruk av en enkel faksimile med hennes kontroversielle facebook-post om Arbeiderpartiet og terrorisme. Som mange vil huske er dette postingen som ble foranledningen til at Listhaug måtte trekke seg fra regjeringen tidligere i år.

«Med lys og lykter»

I VG forlangte Listhaug at faksimilen måtte fjernes for godt, hun krevde garantier for at den aldri skulle brukes igjen, og hun understreket samtidig viktigheten av å «holde denne typen institusjoner i ørene». Mye kan sies om Listhaugs reaksjon. Eksempelvis overså hun glatt at senterets bruk av postingen var del av et større og pedagogisk velbegrunnet læringsopplegg om ordskiftet etter 22. juli. Der er selvsagt Listhaugs svært omdiskuterte facebook-posting relevant å ta med (helt uavhengig av hva hun selv hevder var den opprinnelige intensjonen bak).

(Les også artikkelen Museum med meining(ar))

Verre enn at kravet om fjerning virker urimelig, er det likevel at en parlamentariker fremstår som ignorant med tanke på styringsprinsippet som lenge har tjent som bærebjelken i norsk kulturpolitikk: «Armlengdes avstand». Dette idealet, som skal borge for kulturfeltets relative autonomi, kan gjenfinnes i de fleste liberale demokratier vi som regel liker å sammenligne oss med. Tankene går imidlertid til helt andre typer regimer når representant Listhaug i VG retter en klar advarsel / trussel til formidlerne ved 22. julisenteret – og tilsynelatende til alle oss andre som utvikler læringsopplegg for skoleungdom: «Jeg kan love én ting og det er at de som går gjennom materialet som skal brukes i skoleverket skal følges med lys og lykter».

Faksimilesaken ved 22. julisenteret er ikke merkverdig bare fordi en stortingspolitiker viser svak evne til prinsipiell tenkning i møtet med et innhold hun selv finner ubehagelig. Den er også interessant fordi senteret endte opp med å etterkomme kravet om å fjerne innholdet.

Beslutningen ble tatt på høyere administrativt nivå hos den statlige eier, Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon (DSS). Denne beslutningen virker lite gjennomtenkt og synes å være tatt uten hensyn til presedensen den kan skape. I møte med alle type krav om innholdskontroll, bør det svært tungtveiende grunner til for at formidlingsinstitusjoner i det hele tatt skal vurdere å gi etter. Dessuten bør illiberale trusler aldri stå uimotsagt.

Hvordan møte reaksjoner?

I tillegg tydeliggjør hendelsen behovet for videre diskusjon om «den nye samfunnsrollen» som for tiden prøves av flere institusjoner med viktige formidlingsoppdrag, herunder en rekke museer. Denne nye samfunnsrollen er forsøkt utformet på mange måter av innbyrdes ulike institusjoner, der endring nok ofte er motivert av interne diskusjoner om hvordan man bør møte den kulturelle kompleksiteten som kjennetegner våre samfunn i dag. Det synes samtidig klart at slike diskusjoner har kommet etter påtrykk fra kulturpolitisk hold, med tverrpolitiske stortingsmeldinger som vektlegger at museene, bibliotek og arkiver skal fungere som dialoginstitusjoner, de skal inkludere og gi stemme til dem som før ikke har blitt hørt, og de skal ha styrke til å stå opp for bestemte verdier i samfunnsdebatten. I tillegg skal de ha mot til å gå inn i temaer som stadig er gjenstand for uforløste konflikter eller oppleves som emosjonelt vanskelige for folk i samtiden.

Med en slik aktiv samfunnsrolle må kulturinstitusjonene forvente motstand og reaksjoner fra omverdenen, noe man kanskje kan hevde at saken ved 22. juli-senteret illustrerer. Spørsmålet blir da om kulturinstitusjonene har lagt gode nok strategier for å møte denne virkeligheten?

Winnipeg – en prototyp

Samtalen om den aktive samfunnsrollens muligheter og utfordringer kan med fordel hente mye fra museer utenfor Norge. Et godt eksempel er Canadian Museum for Human Rights (CMHR) i Winnipeg. Museet åpnet i 2014, som det første nye nasjonale museet i Canada på nesten 50 år, med en uttalt målsetning om «å styrke forståelsen av menneskerettigheter i offentligheten, fremme respekt for andre, og samtidig oppmuntre til refleksjon og dialog».

CANADIAN JOURNEYS: Den største utstillingssalen i Canadian Museum for Human Rights (CMHR) i Winnipeg har fått navnet Canadian Journeys. Salen har et innhold som tydelig plasserer museet i en samtid som stadig rommer motsetninger, uforløste konflikter, misogyni, rasisme og diskriminering. Foto: Eidsvoll 1814
CANADIAN JOURNEYS: Den største utstillingssalen i Canadian Museum for Human Rights (CMHR) i Winnipeg har fått navnet Canadian Journeys. Salen har et innhold som tydelig plasserer museet i en samtid som stadig rommer motsetninger, uforløste konflikter, misogyni, rasisme og diskriminering. Foto: Eidsvoll 1814

I september var dette museet vertskap for årskonferansen for Federation of International Human Rights Museums (FIHRM), der flere fra Norge var til stede, inkludert undertegnede på vegne av Eidsvoll 1814. Organisasjonen ble etablert for få år siden med utgangspunkt i Liverpool og The International Slavery Museum, en institusjon som ofte har markert seg med mot til å ta klare standpunkter i samfunnsdebatten, og som for alvor har forsøkt å leve opp til FIHRMs imperativer: «Human rights museums must be prepared to challenge traditional museum thinking and practice, and to redefine the museum role with regard to active campaigning against human rights abuses».

At museet i Winnipeg var riktig valg som vertskap i år, ble stadig tydeligere etter hvert som FIHRM-konferansen skred frem. Museet framstår langt på vei som prototypen på den nye typen engasjerte museer som griper inn i samtidens problemsituasjon og løfter frem de vanskelige sidene av historien. Det ble også klart at tenkningen som lå til grunn for etableringen av museet gjorde dette til en særlig relevant arena for samtalene som ble ført i løpet av konferansen.

Museum bygd rundt en idé

Canadian Museum for Human Rights er et av de største museene i verden som er bygget rundt en idé, snarere enn en gjenstandssamling.

Museets største utstillingssal har fått navnet Canadian Journeys. Ikke bare er salen sentralt plassert midt i den enorme bygningen, den har også et innhold som tydelig plasserer museet i en samtid som stadig rommer dype motsetninger og uforløste konflikter, misogyni, rasisme og diskriminering. Her er historier om kamp for rettigheter i Canada fortalt små gallerier der museets kuratorer helt åpenbart har lagt ned mye tid og omsorg for å få frem den historiske innsatsen – og samtidig også personlige offerviljen – mange innbyggere har måttet legge ned i møtet med staten og storsamfunnet. En særlig plass i denne salen har landets urbefolkning, med visning av vitnesbyrd fra sannhetskommisjonen som kartla det massive formynderiet så mange har blitt usatt for også i nyere tid. Det er her man ser museets autoritet spille seg ut i form av anerkjennelse, en respektfull bekreftelse av individuelle kamper for egenverdet og for universelle rettigheter som verner om dette.

Fire praktiske prinsipper

Museet var et interessant bakteppe for diskusjonene som ble ført om museenes samfunnsrolle under konferansen FIHRM 2018. Et gjennomgående stikkord var her «trust», tilliten museer ennå nyter godt av, og som det må arbeides klokt og strategisk for å beholde. Et interessant perspektiv ble presentert av Gail Dexter Lord, en flittig brukt konsulent for flere museer internasjonalt.

I følge Lord bør museer som søker en aktiv samfunnsrolle jobbe utfra bestemte idealer. For det første må man demonstrere at utstillinger og annen formidling er faktuelt basert, alltid plantet i god faglig praksis. For det andre bør valgene museene tar være transparente, og de må være åpne om hva de mener er relevant å vise frem og kunne begrunne hvorfor. For det tredje, og her kommer vi til en viktig del arbeidet som er gjort i Winnipeg, må museene drive aktiv konsultasjon med individer og grupper hvis fortellinger eller livshistorier man ønsker å inkludere. Og for det fjerde, så må man være villig til å vise at enhver historie har flere sider, og samtidig være villig til å anerkjenne eksistensen av også de ståstedene som bryter med ens egne verdier.

Lords poeng synes å være at slik bevarer man ikke bare bred tillit til museene, man kommer kanskje også i bedre posisjon til å møte motstand og kritikk utenfra. Kanskje kan dette være noe å ta med seg inn i diskusjonen om samfunnsrollen her i Norge. Poenget her er selvsagt ikke at museer og andre kulturinstitusjoner bør vise aksept for illiberale holdninger (ei heller for det rasistiske, antidemokratiske eller misogyne). Men kanskje kan man med fordel ta fatt på en diskusjon om gode strategier for å møte slike holdninger.

KUNSTVERK av Jamie Black. De røde kjolene er tidligere plassert rundt om i Canada, for å minne om volden, misbruket og forsvinninger som statistisk oftere rammer kvinner fra landets urbefolkninger. Foto: Eidsvoll 1814
KUNSTVERK av Jamie Black. De røde kjolene er tidligere plassert rundt om i Canada, for å minne om volden, misbruket og forsvinninger som statistisk oftere rammer kvinner fra landets urbefolkninger. Foto: Eidsvoll 1814

Les også artikkelen Museum med meining(ar)


Artikkelen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt (nr. 4-2018). Kontakt redaksjonen for abonnement (kr. 300 pr år)



Join the Conversation

1 comment

  1. Museum med meining(ar) - Museumsnytt

    […] André Larsen Avelin frå Eidsvoll 1814 skriv lenger bak i dette bladet om den nye samfunnsrolla til musea. Han meiner det er behov for ein debatt om korleis det skal gjerast. […]