Omdreiningspunktet i Vi var ute etter hval er en stor, dunkel installasjon som ruver midt i utstillingen. Rommet rundt er sparsomt opplyst og fritt for dagslys. Arkitektur med dramatiske vinkler og krappe former krager ut fra veggene og det gir egenartet atmosfære. Men den litt bibliotekaktige roen her blir flerret opp av et fly, eller lyden av propeller som suser forbi, over hodet mitt. Og så igjen, når levende bilder fra museets samling projiseres rett på de store veggflatene rundt i det store rommet. Det får et hvitt, matt lys til å spille, sånn at veggene, sett i øyekroken, synes å flytte seg litt, og balansenerven vil «følge etter» – i et øyeblikk av god desorientering.
Pluss og minus
Pluss:
Scenografien er altomsluttende og lekker og får frem flere dimensjoner, og formidler mer av bakteppet for det som fremvises i montrene.
Minus:
Hvalfangsten i Sørishavet som tema inviterer til å ta lærdom av historien, men her løftes de kritiske spørsmålene frem så forsiktig at dette går under radaren. Presentasjonen er med installasjonen i midten, mektig. Omdreiningspunktet ligner et gedigent isflak, eller også kjølen på en båt mens den skjærer seg gjennom ismasser. Noen innebygde montre synes å krenge, de også. Dette har god virkning, og annen, skjermbasert interaktivitet eller mer høyteknologiske fakter, er overflødig. I det tussmørket som regjerer her, suges enkelte gjenstander og tekstene som hører til, nesten opp. Men om ikke alt i montrene ses like tydelig, setter rommet rett stemningen, og jeg kan fint navigere ved hjelp av oppblåste fotografier som er montert fra gulv til tak, og som markerer utstillingens ulike seksjoner.
«Opplevelsestank»
Tittelvalget Vi var ute etter hval er et nikk til museets grunnlegger, Lars Christensen. Utstillingen som åpnet i april, fokuserer på temaer som tidligere har «vært lite belyst i» Hvalfangstmuseet, oppgir museet på sine nettsider.
Opptakten handler om de første pionerene og gründerne og deres tidlige bragder. De satte nasjonen Norge på kartet i forrige århundre, og de – blant annet nevnte grunnlegger, en hvalfangstreder – la fundamentet for den moderne hvalfangsten. Næringen lokket med tiden til seg både små og store redere, og rekrutterte tusenvis av sjøfolk. Materialet i utstillingen består av reproduksjoner av fotografier og gjenstander, som er forsynt med forklarende tekster på norsk og engelsk. Tekstene ansporer en til selv å tenke, for eksempel med begreper som imperialisme, om skiftende helteidealer eller om kjønn, rase og møter mellom kulturer.
Det blir mange bilder og mye tekst, men jeg opplever ikke dette som noen opphopning, og det er takket være arkitekturen som effektivt binder delene sammen. Den gjør rommet til en «opplevelsestank», som for hvert skritt, hver tekst og monter etter monter, tar meg gjennom tidens små, pulserende slag og historien, (nesten) frem til i dag.
Midt i en «Hvalskrott»
Installasjonen – som både er et filmlerret, en øy, et isflak og en båt – er utført og formet sånn at man kan gå mange runder med å spørre seg «hva dette er». Også innsiden blir eksponert ved at en smal passasje fører deg gjennom og ut på andre siden. I dette rommet i rommet, som er malt knall rødt, høres en lyd av en maskindrevet sag – men erkjennelsen av at jeg her har blitt sluset inn i en metaforisk hvalskrott, tar likevel litt tid, før den treffer. Til opplevelsen hører det med at det her, nesten utenfor synsrekkevidde, også ligger noen ryggvirvler fra en blåhval. Så utstillingen er, i bokstavelig forstand, sentrert omkring blåhvalen, eller dens rester (visstnok et nyere funn av et strandet individ, som museet har konservert skjelettet til). Bruken av rødt i installasjonen trigger sansene, men får ikke så godt frem at hvalfangsten aldri var motivert av hvalkjøttet, men av spekket – et tykt lag fett, som man kokte olje på. Heller ikke montrene gir særlig innsikt i hvaloljens mange bruksområder og kommersielle verdi for Norge.
Barnearbeid
Et spennende og formodentlig nytt tema er arbeidsstyrkene på enkelte hvalkokerier utenfor Sør-Afrikas kyst, som også hadde betydelige norske eierinteresser og et afrikansk mannskap. Uten at det foreligger mange detaljer om disse menneskene, blir deres arbeidsliv dokumentert med noen sterke fotografier, blant annet i motiv som viser barnearbeidets harde realiteter. (Den tematikken gjaldt jo dels også førstegangsreisende norske menn, hvorav mange bare var unggutter, eller tenåringer.)
Utstillingen forsøker også å speile gnisningene som kunne oppstå når ulike nasjonaliteter møttes under krevende arbeidsforhold i hvalfangstnæringen. Her synes jeg ikke det er nok kjøtt på beinet, da tekstene dels består av spekulasjoner, egentlig løselige tolkning av fotografiene av arbeidslag fra alle verdens hjørner, og ikke noen «forklaring» i egentlig forstand. Det er viet god plass til fylle-slag og karneval og annet avbrekk i hvalarbeidernes hverdag, men for publikummere som ikke er kjent med temaene museets utstillinger tidligere har belyst, blir ikke hverdagens slit vist frem i tilstrekkelig grad: hvordan fortonet dagene og livene til dem som tok hyre ombord i hvalskutene seg, undrer jeg derfor.
Hjemmets lune lys
Mye av utstillingen speiler også situasjonen til de som ventet hjemme på disse sjøfolkene, om det så var en ektemake, en far eller en sønn. Her har museet veltet ut innholdet fra matrossekkene. De var nemlig fylt med gaver. Utstillingen blir her langt mer «pratsom», og synes også bedre dokumentert med flere kilder. Det bugner av kjoler, dukker og ymse rariteter som sjøfolk dro med seg i land – og av lys. Her gis det forrang til en viss type familieliv og -hygge, men baksiden av medaljen er også tatt inn, i form av tekster om familiebånd som ble også revet opp av at mennene dro vekk store deler av året.
I denne seksjonen kunne et makro-perspektiv på hvaloljens verdi vært introdusert, ved å belyse alle produktene man fikk ut av oljeproduksjonen fra hvalfangsten. «En hel verden» gjorde seg jo avhengig av dette produktet, derav det kommersielle eventyret hvalfangsten ble for Norge – selv om mange slett ikke visste hva de kjøpte (ikke helt ulikt palmeolje-dilemmaet anno 2010-tallet).
Hele bildet
Betydningen av det globale markedets uhorvelige makt var en faktor som bidro til nær å utrydde en rekke hvalarter. Selv om dette tidligere har vært belyst ved museet, skulle en utstilling anno 2020 kunne berøre tematikken tettere enn man her har vært villige til. Masseutryddelse av dyrearter er i dag på ny et spørsmål og en del av den politiske debatten globalt, og fortiden kan være en god lærer dersom formidlingen våger å peke på historiske paralleller.
At jeg knapt kan skimte noen ryggvirvler av en blåhval dypt inne i en enorm installasjon, sier klart også noe om hvor nære blåhvalen var på å bli utryddet. (I dag er denne bestanden antatt å være på 1% av det opprinnelige antallet dyr som fantes, før hvalfangsten startet i stort for hundre år siden.) Men hvorfor det fikk gå så langt, må forklares i og med forholdene rundt. Man burde våget spørsmål som hva det var, foruten lønna og mangelen på alternativer, som motiverte hvalfangstarbeidere til å jobbe langt hjemmefra flere måneder i strekk med tungt og skittent arbeid – men særlig også se på hvilken rolle grådighet satt i system spilte for at dette gikk som det gikk.
Vi var ute etter hval
STED: Hvalfangstmuseet (Vestfoldmuseene), Sandefjord
TID: Åpnet 3. mars, står på ubestemt tid.
HVEM:
Innhold: Hvalfangstmuseet
Produksjon/formgiving: Kvorning Design og Kommunikasjon.
Anmeldt av:
Christer Dynna
