Museets første utstilling med hus fra Nord-Norge består av et tun satt sammen av et hus fra Olderfjord og et fjøs fra Indre Billefjord. Tunet oppleves autentisk fra utsiden, og til tross for at byggene ikke er fra samme sted, er de tidsriktige og representative for Finnmark anno 1956. På innsiden av husene blir ting fort vanskeligere, og husene selv blir kulisser for vegger med tekst.

Utstillingen drukner i tekst

Historiene blir i all hovedsak formidlet tekstlig i de gjenreiste byggene, via store display med informasjon på norsk, samisk, kvensk og engelsk. Språkene er likestilte i skriftstørrelse og tekstmengde. Representasjon og maktstrukturer er en ofte oversatt problematikk i norske museer. Her løses dette ved å likestille alle språkene i skriftstørrelse og tekstmengde, noe som også byr på problemer. Veggen med tekst fort oppleves som uoverkommelig og utilgjengelig, noe som er et uheldig utfall i en utstilling som i så stor grad velger å fokusere på tekstlig formidling.

Displayene med tekst er det første vi møter, og både de få utstilte gjenstandene og bygget selv havner i bakgrunnen. Foto: Eva Lafuente Nilsson

Displayene med tekst er store, sorte og lysende, innrammet i massive metallrammer. De dominerer de sparsommelig innredet rommene med en utforming som bryter med byggenes estetikk, uttrykk og interiør. Vi mener det ville vært en fordel å formidle stoffet på en mer diskret måte som passer bedre inn i rommene. Særlig i fjøset stjeler teksten fokuset fra elementene rundt.  Displayene er det første vi møter, de fyller rommets vegger og både de få utstilte gjenstandene og bygget selv havner i bakgrunnen.

«Gjemt» i et hjørne av rommet finner man en bok i tre med historier fra lokalbefolkningen i Finnmark; som er det første stedet i utstillingen hvor de mørkere sidene ved finnmarkingenes fortellinger slipper til. Selv om treboken er vanskelig å bla i byr den på interessant lesning og burde vært lettere å få øye på i utstillingsrommet. Ett av unntakene fra den tekstlige formidlingen er en halvtimes lang dokumentarfilm fra etterkrigstiden i Nord-Norge. Filmen er både relevant og interessant, men lengden kan medføre at mange besøkende unngår den hvis man ikke treffer den ved oppstart. Flere kortere filmsnutter kunne trolig inkludert og fenget langt flere.

Standardiserte hjem for alle

En viktig del av utstillingen tar for seg planleggingen og utformingen av de nye hjemmene og hvordan de skulle bygges, og selv om dette ikke problematiseres, får publikum en interessant gjennomgang av prosessen frem mot standardiseringen av det nye finnmarkshjemmet. Arkitekturen skulle være enkel og bidra til en hurtig gjenreisning. Huset tar utgangspunktet i et nystilt hus fra 1951, og husets indre er utformet for å formidle samme følelse som familien som flyttet inn der hadde i sin tid.

Huset tar utgangspunktet i et nystilt hus fra 1951. Foto: Eva Lafuente Nilsson

Interiøret har med hensikt blitt valgt for å gjenspeile den rådende stilen fra 1956, men kombinasjonen av nye og eldre gjenstander gjør det uklart hvilken tidsepoke de besøkende trer inn i. Møblene havner noe i bakgrunnen av historien, som fortelles primært gjennom teksten. Selv om fokuset for utstillingen, da spesielt i huset, er å gjenskape følelsen av et nybygd hus fra 1951, mister en muligheten til å la tingene fortelle deler av historien, istedenfor teksten. Igjen kommer teksten inn som et forstyrrende element, og hvis en først har valgt å fortelle historien om gjenreisningen av Finnmark gjennom hus, fjøs og ting, burde det være mulig å skape rom for å la det materielles historie komme tydeligere frem.

Gjenreist på tuftene av lokal egenart

Det er fortellingen om samtidas nyetablerte velferdsordninger vi presenteres for i bolighuset. Lokalbefolkningens behov etter krigen ble møtt med standardiserte svar. I boligen fortelles historien om én families relasjon til Den Norske Stats Husbank. For mange representerte husbanklån den eneste reelle muligheten til å skaffe egen bolig. For andre var det en trussel mot egenart og integritet. Under gjenreisningen ble den samiske og kvenske befolkningen en del av det norske, nasjonale fellesskapet, men prisen de betalte var høy: Samtidig som husene reiste seg, førte fornorskningspolitikken til at klesdrakt, språk og tradisjoner mistet sitt særpeg.

Mangler et kritisk perspektiv

Etter å ha besøkt Finnmarkstunet sitter vi igjen med et inntrykk av at man i arbeidet med utstillingen har valgt å se en annen vei i møte med de mer problematiske sidene ved gjenreisningen. En kritisk stemme savnes fra utstillingen, og det problematiseres i liten grad hvordan gjenreisningen opplevdes fra den samiske minoritetens ståsted. I hvilken grad boligpolitikken var en del av fornorskningspolitikken sier ikke utstillingen noe om, og det perspektivet savner vi. I bolighuset fra Olderfjord er samiske sko og plagg forvist til skapet. Det er en interessant parallell til hva vi vet fra før av, om hvordan samiske familier i landsdelen måtte forholde seg til egen kulturarv i gjenreisningsprosessen. Fortellerstemmen i dokumentarfilmen fra gjenreisningsperioden, som vises i utstillingen, sier det rett ut: Nord-Norge er en del av landet vårt, selv om mange av oss ikke tenker på den som særlig norsk. Filmen viser at befolkningen levde under svært kummerlige forhold under gjenreisningen, som pågikk til langt ut på 60-tallet.

Nord-Norge måtte bære en stor del av belastning etter 2. verdenskrig. Både den symbolske og geografiske avstanden mellom nord og sør i landet vårt har vært, og er, fortsatt stor. Hvordan ble gjenreisningen formidlet og omtalt i samtida av befolkningen sørpå? Det hadde derfor vært interessant om Norsk Folkemuseum i sitt første tun fra Nord-Norge hadde inkludert også dette perspektivet.


Finnmark på Norsk Folkemuseum

  • Gjenreisningshus fra Porsanger i Finnmark: et bolighus med utedo og et fjøs
  • På Norsk Folkemuseum, Bygdøy, Oslo
  • Åpnet 10. mai 2019.

Anmeldelsen er skrevet av masterstudenter i Museologi og kulturarvstudier ved Universitetet i Oslo som del av en eksamensoppgave levert i desember 2019. Den publiseres på museumsnytt.no etter avtale med studentene.



Join the Conversation