Tema BærekraftEn spiselig museologi

En spiselig museologi

Hva med å sette mat i sentrum for museers virksomhet?

Den islandske kunstneren Olafur Eliasson som er kjent for sine prosjekter i museer, vet å verdsette matens kreative kraft. Hver dag til lunsj samles hans stab til et matfellesskap. I hans studio i et nedlagt bryggeri i Berlin lages det, spises og snakkes det om mat. Det ble det bok av.

KJØKKENET: Den islandske kunstneren Olafur Eliasson vet å verdsette matens kreative kraft.

The Kitchen er en fryd av en bok med vakre fotografier og oppskrifter på fristende retter, men boken gir også næring til tankene. Hver gang den amerikanske kokken Alice Waters er i Berlin, besøker hun Eliassons studio, helst til lunsj. Hun er imponert over hvordan dette måltidet vi alle inntar mellom våre gjøremål, forvandles til noe stort og er selve hjertet i virksomheten. Kjøkkenet og bordet, og aktivitetene ved bordet og om maten, har en sentral plass i hele hans «økosystem», skriver hun.

Selv skriver Eliasson: «cooking is caring for others». Det handler om å gi, om å dele, om å være sammen om mat, gjøre mat. Mat er det sosiale og kulturelle limet som forsterker og vedlikeholder relasjoner. Når mat settes i sentrum på denne måten, knyttes det forbindelser, forbindelser mellom mennesker, natur og miljø, ja, mellom alt som vokser, lever og gror. «When we cook, we both use the world and produce it at the same time. And through eating, we take in the world, bringing light into our bodies»

Eliasson er ikke alene om å vektlegge matens samlende kraft. Det fine med hans prosjekt er at matens kreative kraft omsettes til praksis, til et Kitchen prosjekt.

Flere har påpekt og mange har erfart at mat ikke bare samler, men kan også bidra til å opprettholde forskjeller, befeste utenforskap. Alle har ikke lik tilgang til bordets gleder, det må vi erkjenne. Eliasson’s Kitchen prosjekt insisterer på fellesskap, og inkluderer ikke bare oss mennesker i dette universet. «Caring for others» handler slik jeg leser hans tekst, om omsorg for alt levende.

Mat og museer

Sett i et slikt perspektiv, er det mange likheter mellom mat og museer. Er det ikke slik at museet skal være limet som knytter folk, tider og steder sammen? Siden fremveksten av det offentlige museet engang på 1800-tallet, har målsetningen vært å inkludere hele befolkningen til museenes saler. I dag er det et kultur-og museumspolitisk imperativ. Marginale gruppers historier skal fortelles, synliggjøres, aktualiseres, og nå også i et bærekraftperspektiv.

En fruktbar inngang til å realisere slike forventninger kan være via og med mat. Mat inngår i relasjoner, handler som Eliasson og hans stab praktiserer, om omsorg. Hva om vi setter maten i hjertet av virksomheten, ikke alltid, men noen ganger? Her har museene et stort potensiale som kunnskapsbase og møteplass, kan bidra til både refleksjon og handling.

Gjenstandsmassen etter matpraksiser i museene er overveldende, likevel har matens kreative kraft fått en stemoderlig behandling. I sin flyktige materialitet er mat en uregjerlig museumskategori som utfordrer museale praksiser, og blir i dag vurdert som immateriell kulturarv. Det er til å begripe.

Mat krever tilstedeværelse, men når mat vises frem som objekter, blir mat bare tomme bokser. Riktignok kan det gi gode museumsopplevelser, men slike fremstillinger forteller lite om relasjonene mat er innvevd i. Det er en utstillingsstrategi som i liten grad setter objektene i bevegelse. Samtidig er jo mat noe høyst materielt. Kanskje er det mer fruktbart å behandle mat som både materiell og immateriell kulturarv?

UTOVER TALLERKENEN: Plakaten til utstillingen Bigger than the plate fra 2019.

Mer enn et måltid

Utstillingen Food: Bigger than the Plate på Victoria and Albert Museum (V&A) fra mai til oktober 2019, satte mat i bevegelse. Kunstneriske installasjoner og intervensjoner løftet frem ukjente og skjulte sider ved vårt (vestlige) matsystem. Utstillingen bidro til refleksjon og ettertanke om et system vi alle er involvert i, og som i liten grad er miljømessig bærekraftig og heller ikke sosialt rettferdig. Den pekte ikke bare på problemene, ga også oppskrifter på en bedre og mer bærekraftig matfremtid. Utstillingen begynte i komposten, videre til bonden, handel, kokekunst, før den avsluttet ved bordet.

Høsten 2022 åpner utstilling Mat, mer enn et måltid på Maihaugen, Stiftelsen Lillehammer museum. Utstillingen er et samarbeidsprosjekt mellom tre nordiske museer, og er inspirert av Bigger than the Plate. Førstekonservator ved Maihaugen Kristina Skåden forteller at museet trekker på historiske linjer og lokale ressurser. Fortellingen om Gudbrandalsosten bli for eksempel en fortelling om resursutnyttelse. Her går det linjer til dagens kjendiskokker som gir ny verdi til råvarer som ellers ville blitt kastet. Med tanke på at matsvinn er en stor (blant de største) miljøbelastning, kan slike er prosjekter bidra til å endre praksiser.

Skåden presiserer at matproduksjon og forbruk ikke er nytt i museets historie, utfordringen er mer å sette mat i bevegelse. Hun ønsker at kokken, museumsbonden og kuratoren samarbeider, og trekker frem at friluftsmuseene har et stort uutnyttet potensiale med sine samlinger og forvaltningen håndbårenkunnskaper, ikke minst er museumslandskapet en arene for utprøving og formidling av tidligere tiders dyrkningsmetoder.

Museumsrestauranten

I innledningen til katalogen Food: Bigger than the Plate påpeker kuratorene at de tidlige museene var steder for alle sanser. Å berøre, ta på, lukte, til og med å smake, var viktig i det som omtales som det altomfattende museets kunnskapsprosjekt. Med det moderne museet, ble museet stedet for bare én sans. Den visuelle, lukt og smak forsvant ikke, ble bare henvist til et annet sted; museumsrestauranten.

Da V&A flyttet til South Kensington i 1857, la direktøren Henry Cole vekt på at å spise og drikke i museet var en viktig del av museets dannelsesoppdrag. Publikum skulle ikke bare se og oppleve vakker og opphøyd kunst og kunsthåndverk, de skulle også bli innviet i «fine dining». Det første de møtte da de entret museet, var lukten av mat fra det som regnes som den første museumsrestauranten.

Det synes som det er to prosesser som går parallelt; fremveksten av det offentlige museet og fremveksten av restauranten. Endringer på midten av 1800-tallet gjorde at eliten ikke kunne opprettholde sin livsform som før, kokker måtte finne et annet livsgrunnlag. Det var, som mathistorikere har påpekt, da den moderne restauranten oppsto.

Mens museumsrestauranten for Cole og hans samarbeidspartnere ble en del av museumsoppdraget, er det interessant å følge hvordan museumsrestauranten har fått fornyet aktualitet. Spisestedene i Nasjonalmuseet skal for eksempel ha fokus på «diversitet og bærekraft». Det skal satses på kortreiste, naturlige råvarer. Norsk folkemuseum lyser i disse dager ut stillingen som museumsbonde. Fjøset og gartneriet på Kongsgården er på kort tid forvandlet til et opplevelsessenter for økologisk landbruk.

Maten i hjertet

Museologi er, kort fortalt, læren om museer, og det finnes mange museologier. Den nye på 1980-tallet vektla museenes samfunnsrolle og kritisk refleksjon. Senere er det kommet museologier som vektlegger det relasjonelle. Det finnes også bindestreks-museologier, kjønn på museum er en, mote en annen, noen har egne museer. Det finnes også matmuseer, ofte med en vitensenter- pedagogisk tilnærming.
Målsetning med en spiselig museologi er ingen av disse, men simpelthen å løfte frem matens mange muligheter. Ikke for å lage dyre og kostbare utstillinger, men, etter inspirasjon fra Eliasson, å sett mat i hjertet av virksomheten.

FoodLessons er støttet av Norges Forskningsråd, ledet av Annechen Bahr Bugge ved SIFO/ OsloMet, med Maihaugen Stiftelsen Lillehammer museum, Østfoldmuseene og Valdres Folkemuseum som samarbeidspartnere. Vi ønsker fler!

Arbeidspakken «Edible Museology» er ledet av etnolog Inger Johanne Lyngø (ingerjohannelyng@mac.com). Målsetningen er å utforske matpraksiser, rette søkelys på matens kulturarv for å bidra til innovasjon, fornying og nytekning mot en mer bærekraftig matfremtid.

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Forrige artikkelHvem danser?
Neste artikkelTa rommet – vårslepp
Annonse