En litteraturkritiker kommer inn på et museum

Kritikk handler alltid om møter: mellom kritikeren og verket som skal anmeldes, mellom den kritiske teksten og leseren. Dette gjelder uansett om det er snakk om litteratur, billed- eller scenekunst – eller museumsutstillinger.

Bilde av et utstillingsrom. Det er mørkt med noe lyssetting i taket (gult) og en grønn lysende vegg i bakgrunnen med noe motiver vi ikke ser ordentlig.

I denne teksten vil jeg legge vekt på det første møtet: mellom verket og kritikeren, ut fra erfaringer fra de tre utstillingene jeg har anmeldt i regi av KAM-prosjektet: «#hedmarking» på Glomsdalsmuseet i Elverum, «Fargerike fellesskap – kvitt raseri» på Valdres Folkemuseum og «Vikingr» på Kulturhistorisk museum i Oslo.

Jeg vil legge særlig vekt på den første utstillingen, som presenterte meg for to problemstillinger som jeg mener er relevante for en bredere diskusjon av utstillingskritikk som sjanger.

Det første spørsmålet er hvordan man som kritiker med erfaring fra ett bestemt felt, i mitt tilfelle litteratur, skal forholde seg til en museumsutstilling. Det andre handler om utstillingen som verk – et omfattende tema som flere tekster i denne publiseringen tar tak i. Hvor er det verket begynner og slutter, og hva gjør kritikeren i en situasjon der bare deler av det er tilgjengelig?

Utflytende utstillinger

For en litteraturkritiker er verket som skal anmeldes som regel klart definert: En tekst, eller samling tekster, mellom to permer. I lesningen åpner verket seg utover, og innover: mot referanser og henvisninger til andre verk, samfunnet og offentlig debatt, og mot forfatterens og kritikerens egne erfaringer og assosiasjoner. Det finnes selvfølgelig også andre aspekter å ta tak i: bokas fysiske uttrykk, forlagsarbeidet, resepsjonen. Likevel er det forholdsvis lett å avgrense og overskue verket.

I kontrast til dette står utstillingsrommet som et vilt og uoversiktlig sted. Det appellerer gjerne til flere eller alle sanser gjennom ulike medier; tekst, lyd, video, lukter, ting som skal berøres, ruter som skal gås, spill som skal spilles. En utstilling er også et samarbeid, et verk med mange «skribenter» eller «utøvere», og det er ikke alltid umiddelbart gitt hvem som er avsender. Og i større grad enn en bok kan en utstilling ofte sies å flyte utover selve museumsrommet: i informasjonsmateriell, arrangementer og undervisningsopplegg.

Kroppen i rommet

Hvordan «lese» et slikt verk? Idet jeg gikk inn i #hedmarking, oppdaget jeg hvor uforberedt jeg var på dette, til tross for å ha lest om utstillingskritikk og diskutert kriterier med min med-anmelder. Jeg gikk inn med en forståelse av at jeg måtte gjøre kritikken min tredimensjonal – forholde meg til rommet. Men hvordan gjøre dette i praksis?

Vi kom inn i et større rom delt opp med lettvegger. Alt i første hjørne var det mye å ta tak i: en multimedial presentasjon på store skjermer, trestammer bearbeidet til utstillingsmonter der man kunne åpne luker og skuffer, skjermer der man kunne spille av videoer, frittstående objekter.

Slik fortsatte det, inn og ut av halvåpne rom langs en umerket sti.

I arbeidet med anmeldelsen, som Elise Lund og jeg skrev sammen, brukte vi i utgangspunktet mye plass på beskrivelse av utstillingsrommet, mens det var vanskeligere å finne fram til en vinkling og kritisk vurdering. For min del skyldtes dette i stor grad en slags sensorisk overveldelse, samt frykt for å utelate noe. Uten solid kunnskap om hva som gjør en god museumsutstilling, føltes det skummelt og potensielt urettferdig å ikke presentere et så komplett bilde som mulig, før jeg i neste instans kunne felle en dom. Jeg følte det rett og slett som om jeg var på dypt vann.

Litterær utstillingskritikk

Et annet dilemma var at det ville tatt flere timer å utforske alle muligheter i rommet, særlig de mange videoene. Bør utstillingsanmelderen gjøre dette for rettferdighetens skyld, eller forsøke å gjenskape et «autentisk» utstillingsbesøk? (Dette kommer jeg tilbake til.) For egen del var dette problemet begrenset til #hedmarking, de andre to utstillingene jeg anmeldte var mindre (Valdres) og/eller mer minimalistiske i oppsettet (Oslo), men det er noe som museumsanmeldere vil møte ofte – særlig i påkostede basisutstillinger.

Problemstillingen kan til en viss grad relateres til litteraturkritikk. Man må alltid ta stilling til i hvor stor grad man skal gå forfatteren etter i sømmene eller legge vekt på det umiddelbare inntrykket. Særlig med sakprosa vil man kunne vurdere en bok svært ulikt som lekmann eller ekspert. Etter mitt syn finnes det ikke noen fasit her – hva som fungerer best, avhenger både av verket og hvor/for hvem anmeldelsen publiseres.

I KAM-prosjektet har jeg forsøkt å balansere opplevelsen av utstillingen som en «vanlig» besøkende – inkludert fysiske reaksjoner – og en analyse av fortellingen: Hva er den røde tråden, hvem snakker, hvordan, hva og hvem er med og ikke minst, hva er ikke med. Dette fungerte særlig bra for utstillingen i Valdres, som var begrenset til tekst, foto og gjen- stander. I anmeldelsen av «Vikingr» var det nettopp fraværet av den kjente og litt slitne fortellingen om vikingene, som ble hovedsporet. Man kan kanskje kalle mine kritikker i KAM-prosjektet for en litterær utstillingskritikk.

Andre aspekter som kan være viktige i museumskritikk, som utstillingsdesign, teknologi, interaksjon med publikum og museenes oppdrag, har jeg hatt dårligere forutsetninger for å vurdere, og de har dermed heller ikke blitt lagt vekt på i anmeldelsene mine.

En halv utstilling

Tilbake til rommet på Glomdalsmuseet, der vi gikk rundt med en fornemmelse av at noe manglet. Utstillingens tittel og åpningstekst ga inntrykk av at den handlet om det å være hedmarking i dag. Jo lenger vi kom i rommet, jo mindre «lokal» ble imidlertid utstillingen. En rekke elementer – en veggtavle om hatprat, et festlig 17. mai-bord, et rom inspirert av en moské – hadde tydelige koblinger til debatter om norskhet, integrering og det flerkulturelle samfunnet. Men vi savnet informasjon om hvordan alt dette hang sammen og hva museet ville med å vise det fram.

Det ble klart, særlig da vi fant et slags kaféområde med sitteplasser til mange, at utstillingen i stor grad var lagt opp for skoleklasser og ment å brukes i kombinasjon med et undervisningsopplegg. Vi fikk inntrykk av at utstillingsrommet kunne egne seg godt til dette. Samtidig opplevde vi som besøkende utenom skoleregi at det vi møtte i praksis var en halv utstilling. Mens noen elementer, som en fin grafisk presentasjon av innvandring i Hedmark var gjennomførte og opplysende, virket mange ting i rommet som om de ventet på å bli satt i spill av en lærer eller formidler. Noe virket uferdig og tilfeldig, som hatpratveggen med utklipp fra nyhetssaker og informasjon på kopierte A4-ark.

Informasjon og målgruppe

Spørsmålet er: Hvordan skal museumskritikeren forholde seg til en slik ut- stilling? Skal hen vurdere den ut fra det faktiske besøket, eller ut fra tiltenkt målgruppe? Og i så fall – i hvor stor grad kan det forventes at kritikeren leter opp tilleggsinformasjon for å finne ut hva som er målgruppe og målet med en utstilling?

I tilfellet #hedmarking presenteres den slik på museets hjemmesider:

«Det bor 196.503 mennesker i Hedmark. Hvem er vi? Utstillingen «#hedmarking» er laget for å vise fram mangfoldet i Hedmark. Utstillingen viser hvem som bor her, hvem vi har vært og hvem vi er.»

Lenger ned i teksten står følgende:

«Et av rommene er et temporært utstillingsrom hvor for eksempel en skoleklasse kan presentere en utstilling som de lager i samarbeid med museet. Utstillingens primære målgruppe er ungdom.»

Det er med andre ord klart at museet retter seg mot et ungt publikum, som også inviteres til å delta aktivt. Utstillingen beskrives likevel ikke som designet eksklusivt for skolebesøk.

Søker man aktivt på museets nettside, kan man finne en pressemelding fra 2017 som forteller noe mer om premissene:

#hedmarking skal være en levende, dynamisk utstilling, som hele tiden vil være i prosess med grupper i samfunnet. Fysisk gir det seg utslag i at personfortellinger som presenteres i en fysisk skog som er bygget opp inne i utstillingen, vil byttes ut etter hvert som nye personer forteller sine historier. […] Utstillingen er en fast utstilling ved museet, som vi må regne med vil stå i mange år. Da vil denne utstillingsteknikken sørge for at utstillingen likevel til enhver tid vil være aktuell og fornye seg selv.

Her faller flere ting på plass, og strategien virker gjennomtenkt. Dette er likevel ikke informasjon en tilfeldig besøkende får – slik at inntrykket i stedet kan bli at utstillingen er rotete og uferdig.

Må alt være for alle?

Meningen med denne teksten er ikke å henge ut et spesifikt museum. Uten å ha gjort en større kartlegging, er mitt inntrykk at dette er en problemstilling som går igjen i Museums-Norge: Utstillinger som er spisset mot spesifikke målgrupper (med det som gjerne kan være gode og gjennomtenkte grep), men som likevel markedsføres som del av museets vanlige tilbud. Dette ville det vært interessant å få i gang en diskusjon om. Ville det vært så farlig å klargjøre at ikke alle utstillinger er laget for alle? Ikke slik å forstå at man skal stenge av rommene, men at rammene gjøres klarere slik at man unngår skuffelser.

Sammenligner jeg de tre utstillingene jeg har anmeldt i KAM-prosjektet, er min vurdering at Fargerike fellesskap og Víkingr lykkes bedre enn #hedmarking nettopp fordi de i større grad avgrenser og rendyrker et konsept. Víkingr kan oppfattes som en bevisst ufullstendig utstilling. Det nedstrippede utstillingsdesignet skiller seg fra tradisjonelle utstillinger om vikingtida, og synes å forutsette at (brorparten av) publikum allerede har med seg fortellinger om vikinger fra andre steder. Fargerike fellesskap tar, i likhet med #hedmarking, for seg aktuelle samfunnsdebatter og problemstillinger, men har en mer nedtonet (og kanskje kjedeligere) utforming. Begge utstillinger vil lett kunne utvides med guiding og diskusjon, men oppleves som ferdige også uavhengig av det.

Som kritiker mener jeg man alltid bør gjøre en innsats for å vurdere et verk på dets egne premisser – men til syvende og sist er det møtet med verket som er avgjørende for vurderingen. Mens flertydighet og ambivalens ofte er et poeng i seg selv i skjønnlitteraturen, er det i sakprosa en klar fordel å vite hvem et verk er skrevet for, og hva som er målet. Slik er det også med utstillinger av typen som vi har sett på i KAM-prosjektet. Jo mindre hjelp man får av avsenderen/museet til å forstå hva en utstilling er ment som, jo større er risikoen for en dom som oppleves urettferdig. Et besøk til #hedmarking sammen med en skoleklasse kunne for eksempel gitt et helt annet inntrykk og en helt annen vurdering. En større innsats fra museene til å avgrense og definere verket som en utstilling er, kunne dermed også vært et bidrag til en bedre og mer presis utstillingskritikk.


Svart hvitt portrettfoto av kvinne
Foto: Siv Dolmen

CARLINE TROMP

Carline er litteraturkritiker i Klassekampens Bokmagasin og kritikkredaktør for det feministiske tidsskriftet Fett. Til daglig jobber hun som redaksjonssekretær i Klassekampens debattredaksjon. Hun har en mastergrad i norrøn filologi og har skrevet mye om formidlingen av det norrøne i vår tid. Tromp er opptatt av hvordan vi som samfunn skaper fortellinger om vår historie og kultur, og er interessert i å utforske museumsutstillingers historiefortelling: Hvem snakker, hvem snakkes det til, hvilke historier fortelles og hvilke utelates? I tillegg er hun opptatt av hvordan museene tar tak i aktuelle samfunnsspørsmål; hvilken rolle kan utstillinger spille i den offentlige debatten?


Teksten er hentet fra publikasjonen «Kritikkverdig? Nye perspektiver på kritikk av museumsutstillinger»(pdf), utgitt av Museumsnytt som sluttpublikasjon til KAM-prosjektet.



Join the Conversation