KritikkEn litt vanskelig tilgjengelig skattkiste

En litt vanskelig tilgjengelig skattkiste

Fantastiske gjenstander, interessante spørsmål og kreative grep som nyanserer og uttrykker ambivalens ved husdyrhold vekker min nysgjerrighet og holder den gjennom hele utstillingen Kontroll.

I mars åpnet Kulturhistorisk museum i Oslo sin nye basisutstilling Kontroll – forsøk på å temme naturen. Godt gjemt innerst i første etasje finner vi en av museets vakreste saler, og en skattkiste av en utstilling åpenbarer seg. Den omhandler menneskers bruk av og forhold til dyr og natur, historisk og i dag. Dette med utgangspunkt i fem undertema: Domestisering, omgangsformer, makt, tro og fremtider. Det er med andre ord en kompleks tematikk som løftes fram, godt hjulpet av et spennende gjenstandsutvalg fra museets rikholdige samling.

Ulike soner, blikkfang og nyanser

Ved første øyekast slår utstillingsinteriøret meg som noe kjølig og klinisk. Dette fordi lokalet umiddelbart minner meg om et operasjonsrom eller lignende, med ulike soner og «båser» dannet av hvite vegger og forheng. Dette er til dels passende, da deler av utstillingen omhandler tema som dyreforsøk, avlsteknologi, genmodifisering og lignende. Gjennom å dele den inn i slike soner blir de ulike undertemaene og informasjonen fordelt godt utover i rommet.

Hvert område styrkes gjennom bruken av særegne gjenstander og sentrale blikkfang, som kuskjelettet innerst i salen. Kua fungerer som en rød tråd gjennom utstillingen. Dette er et passende valg, da fortellingen om kuas betydning har flere aspekt. Som den innledende utstillingsteksten formidler: Domestiseringen av kua er en av suksesshistoriene innenfor det moderne landbruket, samtidig som at kua i dag trolig er blant verdens mest ulykkelige dyr, grunnet nettopp sin sentrale rolle i landbruket.

Slik tydeliggjøres utstillingens ambivalens og nyansering. Dette etterfølges av aktuelle spørsmål, for eksempel: «Er en sivilisasjon avhengig av kontroll og undertrykkelse?», «Finnes det andre fortellinger om menneskers relasjoner til sine omgivelser?» og «Er det sammenheng mellom det vi idealiserer i denne historien og menneskers største utfordringer i dag?». Nysgjerrigheten min er vekket.

AMBIVALENS OG NYANSER: Kua er det sentrale dyret i utstillingen. Den gir mengder av mat og arbeid – domestiseringen av den er blant de største suksesshistoriene innenfor det moderne landbruket. Samtidig er kua trolig er blant verdens mest ulykkelige dyr. Foto: Ellen C.Holte/Kulturhistorisk Museum

Kuruker, boltepistol og hundehjerne på sprit

Et annet blikkfang er monteret i midten av rommet. Som så mye av interiøret er det spesialdesignet. Fra sidene kan man se innover på det samlede gjenstandsutvalget, og fra forsiden av det kan man se nærmere på og lese mer om hvert enkelt objekt. Vinduet er såpass avgrenset at man vanskelig får en god titt på gjenstandene, noe som er synd, da flesteparten er sjeldne og interessante syn i en museumsutstilling.

Her finner vi blant annet kuruker, en hundehjerne konservert i en spritbeholder og en boltepistol. Disse er supplert med tekster som forteller om et spenn av relevant tematikk, det være seg kurukenes bruksområde, avlivningsmetoder, bruken av dyr i vitenskapelige forsøk og lignende.

Gjennom gjenstandene og den kortfattede informasjonen klarer museet å si mye om tema som ikke er overrepresentert i en kulturhistorisk utstillingssammenheng. Jeg lærte i hvert fall mye, men det skal sies at utstillingen, med sin kompleksitet, teksttyngde og mylder av gjenstander, krever sitt av den besøkende.

Mangfoldig og flerstemt

Gjenstandsveggen i hjørnet om temaet omgangsformer er et eksempel på rikdommen, med over 100 gjenstander. De viser hvordan ulike kulturer opp gjennom historien har anvendt dyr til ulike formål, det være seg til mat, klær, gjenstander og så videre. Umiddelbart minner det meg om et slags kuriosakabinett fra renessansen og opplysningstiden, med dette mylderet av iøynefallende gjenstander utstilt hulter til bulter. Jeg må innrømme at jeg slet med å ta innover meg dem alle. Samtidig som at mengden kan være noe overveldende, er bredden av objekter en av utstillingens store styrker. Gjennom kreative soner, monter og installasjoner løftes de frem og får sin rettmessige mulighet til å skinne.

Også skjermene med videoinnhold formidler et bredt spekter av materiale. Her kan man blant annet se korte videoer om kalvefødsel, oppskrift på måltid bestående av insekter, husbygging med ekskrementer fra kua. Ulike stemmer kommer til uttrykk, det være seg representanter fra urfolksgrupper, hinduer som forteller om kuas betydning innen hinduismen, bønder og matprodusenter.

Flere av filmene er laget av eksterne aktører, for eksempel Amnesty International og Matprat, en markedsføringskanal finansiert av norske landbruk. Svært ulike perspektiver og kilder kommer til orde. Vi møter dyrevernaktivisters grufulle avsløringer fra kjøttindustrien så vel som reklamens idealiserte og romantiserende fortellinger. Å vise disse ulike budskapene er både aktuelt og interessant. Men ikke helt uproblematisk:
Ved videoene er det lite informerende tekst. Det innebærer at besøkende bør se dem i sin helhet for å få tilstrekkelig forståelse. Jeg syns kommunikasjonen vært tydeligere, for å få gitt nødvendig kontekst og bakgrunn, også til de som ikke ser alle filmene ferdig eller er kjent med de ulike aktørene. På den måten kunne flere fått enda bedre mulighet til å danne seg sine egne inntrykk av fortellingene og de som forteller dem.

FLERSTEMT: Temaet om omgangsformer rommer over hundre fascinerende gjenstander, hver og én full av interessant historie om hvordan folk i ulike kulturer og til ulike tider har forholdt seg til dyra. Foto: Ellen C.Holte/Kulturhistorisk Museum

Den passive museumsgjesten

Ved utstillingsinngangen kan man ta med seg et hefte med rikholdig informasjon, som sammen med øvrig skriftlig formidling byr på en noe teksttung utstilling. Dette kombineres med nevnte skjermer og gjenstander i monter, og legger til rette for et museumsbesøk av den mer passive typen. Den besøkende beveger seg rundt og tar innover seg informasjonen som serveres i utstillingen, uten noen form for publikumsdeltagelse og dialog.

En del av gjenstandene er plassert i dype monter der det kan være litt vanskelig å se dem.  Dette er ofte forståelig, da det gjerne er snakk om verdifulle historiske gjenstander, men også de nyere masseproduserte objektene, som moderne jordbruksutstyr og lignende, er temmelig utilgjengelige. Jeg vil tro at det kunne vært mulig å stille ut noen av disse på en forsvarlig måte samtidig som at publikum fikk en nærmere og mer grundig titt.

Flere av montrene er dessuten plassert lavt over gulvet, der det kan være vanskelig å komme til for noen. Et spennende unntak er en 3D-printet hodeskalle av en urokse, som er plassert sentralt i rommet, uten monter, og som man dermed kan se godt fra ulike vinkler.

Tradisjonell og brennaktuell

Til tross for at utstillingen på noen måter kan sies å være av den mer tradisjonelle typen, er den også brennaktuell og relevant. Det gjelder flere av undertemaene og eksemplene den belyser og kommer særlig til uttrykk i delen om makt. Her tar den grundig for seg ulike aspekt ved hierarki og maktposisjoner i samfunnet, gjennom fortellinger om bruk av makt og utnytting ovenfor dyr, natur og folkegrupper gjennom historien og frem til i dag. Tematikken spenner fra urfolksgrupper til slaverihistorie og norsk kolonihistorie, og spor vi kan finne av dette i vår nære fortid og samtid.

Flere av disse temaene kan kobles til aktuelle og pågående debatter fra de siste årene, eksempelvis avkolonisering i både internasjonal og norsk kontekst, urfolksrettigheter, rasisme og likestilling. Slik plukker utstillingen opp igjen tråden fra de sterke spørsmålene i introduksjonsteksten. Dette understreker hvordan den overordnede tematikken rundt menneskers forhold til dyr, naturen og hverandre både har en viktig og rik historie, så vel som at det i aller høyeste grad er relevant i dag og for å finne ut hva slags samfunn vi skal bygge videre.

SPESIALDESIGNET: Utstillingen er spennende designet, med en distinkte uttrykk i de ulike sonene. Temaet Makt har et noe klinisk preg. Foto: Ellen C.Holte / Kulturhistorisk Museum

Støtte til kritikk

Museumsnytt har i 2022 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord. Vi vil publisere en til to anmeldelser i måneden. Se alle her

Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.

Hilde Granum (f.1990) er utdannet museolog fra Universitetet i Oslo. Hun har i flere år jobbet innen museumsfeltet, hovedsakelig med formidling og publikumsrettet arbeid. Hun har vært anmelder i Museumsnytt siden 2019.

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse