– Metoden vi tester ut baserer seg på museets egne premisser, sier førstekonservator Henrik Treimo ved Norsk Teknisk Museum. Han er prosjektleder for «Tingenes Metode», som består av fem delprosjekter.
Prosjektet er treårig, har fått støtte av Kulturrådets samfunnsrolleprogram, og er nå midtveis.
– Hva er «Museets egne premisser»?
– Enkelt sagt er museenes hovedoppgaver samlingsforvaltning, forskning og formidling. Vi vil at disse tre f-ene skal virke sammen i museumsarbeidet, for eksempel når vi lager en utstilling, sier Treimo. – Gjenstanden er utgangspunktet for aktivitetene ved museet, og det som skiller den fra andre kunnskapsgenererende og formidlende institusjoner.
Nye historier kan komme i forgrunnen
– «Hvem kaller tingene på?», spør dere i prosjektene deres. Hva mener dere med det? Er det litt mystisk?
– Absolutt ikke. Det er heller snakk om å utvikle en arbeidsmetode. Med «Hvem kaller tingene på?» mener vi: «Hvem kan vi få tak i som står i en relasjon til disse tingene, og som kan tilføre dem ny kunnskap eller nye perspektiver?» Det er en måte å åpne institusjonen og være mer inkluderende på. Museet deler noe av makten vi har til å velge hvilke historier som skal fortelles, med aktørene som blir involvert. Historier som aldri før har blitt fortalt, kan på denne måten komme helt i forgrunnen, forklarer Treimo.
– Hvem har vært borti denne steinen?
16.-17. februar i år holdes midtveiskonferansen for «Tingenes Metode»: «Texts and Things». Samtidig åpner utstillingen «Grossraum» på Norsk Teknisk Museum. Den har blitt til med utgangspunkt i et stort, NFR-finansiert forskningsprosjekt ved NTNU og Teknisk Museum fra 2010, om tvangsarbeidets politiske økonomi og organisasjon Todt i Norge under okkupasjonen.
I Østfold fantes et steinhoggeri hvor man under okkupasjonen hogde ut granittsteiner etter tegninger fra Albert Speer. Steinene skulle brukes i Hitlers vanvittige triumfbue i Berlin. Buen ble aldri bygd og steinene har bare blitt liggende igjen. En av dem er representert i «Grossraum».
– Hvem har vært borti denne steinen? Blant andre steinhoggeren, men også han fyren som har den i hagen i dag. Begge er relevante og kan tilføre en spesiell kunnskap. Vi har prøvd å systematisk forfølge relasjonene til tingene. Disse steinene tok oss blant annet til en hage i Fredrikstad og til en enorm «betongplugg» i Berlin, «Schwerbelastungskörper», som står der triumfbuen var planlagt. «Pluggen» er rett og slett et måleinstrument som ble satt opp i 1941, for å sjekke hvor mye vekt grunnen tåler, forklarer førstekonservator Ketil Andersen som er prosjektleder for utstillingen og «Store ting», et av de fem delprosjektene i «Tingenes Metode».
– En ting er relasjonell. Den er knyttet til andre gjenstander, mennesker og saksforhold. Ved å følge relasjonen til gjenstanden finner vi andre historier og meninger hos tingene. Granittsteinen har fått flere historier og mer mening knyttet til seg.
– Nyttige perspektiver
Å følge nettverket til tingene er et kjent perspektiv innen ny materialitetsforskning
Lise Camilla Ruud, museolog og postdoktor på Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS) ved Universitetet i Oslo har selv anvendt dette perspektivet i sin forskning. Hun mener «Tingenes Metode» er et spennende prosjekt som kan tilføre mange museumssamlinger nytt liv.
– Hvordan skiller dette seg fra tradisjonell museumsforskning?
– Det skiller seg ikke egentlig så mye fra tidligere museumsforskning, tvert om så har det å gå tett på gjenstander lange tradisjoner i etnologien og museumsforskningen. Men metoden skiller seg fra den tekst-inspirerte vendingen vi har sett de siste tiårene. Satt på spissen skulle plutselig alle ting «leses» som tekster, og ble nærmest redusert til tomme skall, til beholdere for tilskrevet mening. Samtidig var denne forskningen en øyeåpner for å se noe av det rike meningsinnholdet som kan tillegges ting. Den materielle museumsforskningen tar tingenes meningsmangfold videre, samtidig som den gir gjenstandene aktørstatus.
Kulturrådets museumsprogram for samfunnsrolle er et program som understreker at deltakende prosjekter skal «sette mennesket i sentrum». Ruud mener prosjektet forholder seg til føringene på en interessant måte.
– Prosjektene i «Tingenes Metode» svarer på de statlige styringssignalene samtidig som det kan tolkes som en kritikk av samfunnsrolle-begrepet, mener hun.
– Ved å trekke nye grupper inn i prosjektene, oppfyller de kravene til samfunnsrolle-programmet. Men enda mer oppfyller de prosjektets egen metodiske forutsetning om at ting ikke er statiske med et gitt innhold, men i stedet fleksible og mangfoldige:
– Mennesket sidestilles med ting, tekst, bilder og andre kilder når de museale fortellingene blir til, og kan derfor tolkes som en kritikk av det menneskesentrerte samfunnsrolle-begrepet. Museenes varemerke er jo at de alltid har vært gjenstandenes høyborg, og mange museumsfolk mener nok at gjenstandene bør være utgangspunktet for museenes fremtid og fornying. Og «Tingenes Metode» viser at dette er fullt mulig: et mangfold av fortellinger, gamle og nye, kan rommes i den samme gjenstanden.
Lar tingene bestemme
Henrik Treimo er enig i en slik tolkning av prosjektet, men sier at det ikke har vært intensjonen å kritisere samfunnsrolle-begrepet som sådan, men å utvide det.
– Vi ønsker å undersøke hvordan museene kan bevare sitt gjenstands-fokus og samtidig utøve en mer inkluderende samfunnsrolle. Innsikter fra materielle kulturstudier, der ting er sammenvevet med samfunnet, åpner for å se på museenes gjenstander som potensielle forsamlinger. Satt helt på spissen, kan tingene bestemme hvem som skal inkluderes i et prosjekt. På den måten overfører museene noe av sin makt til å definere hvem som skal inkluderes til tingene.
– Målet er å utforske en metode som tar utgangspunkt i det alle museer deler, nemlig gjenstander og samlinger, og som tilrettelegger for inkludering av samfunnet utenfor i museenes arbeid.
Erfaringsdeling og overføringsverdi
Et sentralt mål med «Tingenes Metode» er at erfaringene og de metodiske innsiktene som kommer ut av prosjektet, skal ha overføringsverdi for andre museer.
– Vi håper å kunne dele erfaringer og bidra med en analyse og beskrivelse av en arbeidsmetode som er stringent nok til at den brukes av andre museer for å planlegge sitt arbeid, og samtidig åpen nok til å kunne benyttes på vidt ulike prosjekter. Det å skape diskusjoner og analytisk tenkning omkring de metodene museene benytter seg av, og om hvordan vi utøver vår samfunnsrolle, er en selvstendig og viktig ambisjon ved prosjektet, sier Treimo.
