Datoen 21. april 1972 er en stor milepæl i norsk historie. Etter flere års intens kamp med Kim Friele i spissen, ble paragraf 213 endelig fjernet fra straffeloven. Nå var ikke lenger sex mellom menn forbudt i Norge.
Derfor er 2022 merket av som Skeivt kulturår, og museer over hele Norge har planlagt en rekke arrangementer og utstillinger.
– Det har vært liten interesse for skeiv historie i Norge generelt. Skeivt kulturår er med på å åpne opp feltet, sier professor i kulturvitenskap Tone Hellesund.
Hun beskriver skeiv historie som noe man har ønsket å utslette, snarere enn å dokumentere.
– Det handler om å løfte frem det som har vært tvunget til taushet tidligere. Det som ligger i museumssamlingene vil være på tross av, ikke noe man aktivt har gått inn for å ta vare på, sier Hellesund.
Selv startet hun Skeivt Arkiv i 2013, og for tiden leder hun Queerdom, et prosjekt som vil undersøke hvordan skeivhet ble forstått og praktisert i Norge i perioden 1842-1972.
– Det er museenes ansvar å formidle historien til alle folk. Det er også veldig viktig for samfunnsbyggingen at alle grupper skal føle seg som endel av det nasjonale vi-et som museene skal formidle, sier Hellesund.
Forandring starter innenfra
Skeivt kulturår startet som et initiativ fra Skeivt Arkiv, Nasjonalbiblioteket og Nasjonalmuseet. Sistnevnte åpner som kjent i juni, men i mars lanserer de podkastserien «Brytning» om skeive kunstnere.
– Museumsnorge har nok nytte av dette. Jeg tror absolutt at alle institusjoner er preget av majoritetsblikket når det kommer til kjønnsnorm, heteronorm eller andre ideer om normaliteter, sier prosjektkoordinator for Skeivt kulturår ved Nasjonalmuseet, Emma Damskau.
– Vi ser på dette året som et startskudd for videre arbeid med utstillinger og prosjekter med normkritisk holdning. Det er en anledning til å sette større fokus på det skeive i museene. Det være seg samlingene, formidlingen og måten vi jobber på.
Damskau understreker at dette ikke handler om å «pynte seg» med regnbueflagg i en begrenset periode, men om å skape varige endringer.
Derfor samarbeider de blant annet med Foreningen Balansekunst, som tilbyr kursing, veiledning og verktøy for å bistå kunst– og kulturvirksomheter i deres arbeid for et tryggere og mer inkluderende arbeidsmiljø.
– Det er en pågående prosess, og den viktigste jobben begynner innenfra. Det handler om å gjøre det skeive til en naturlig del av det vi driver med. Vi jobber mye med den interne dialogen i tillegg til den eksterne, sier Damskau.
Den viktige lunsjsamtalen
Ved Valdresmusea har de satt skeiv bygdehistorie på dagsorden i flere år, og museet har mange poster på programmet knyttet til Skeivt kulturår. Det viktigste mangfoldsarbeidet skjer likevel i praten rundt lunsjbordet, mener museumsdirektør Ole Aastad Bråten.
– Vi jobber med holdninger på vår egen arbeidsplass. Å ta tak i språket vårt og måten vi omtaler minoritetsgrupper og ulike ytringsformer, på en måte som viser at vi aksepterer og inkluderer det. Det er viktig at vi snakker om mangfold i hverdagen, nettopp for å skape en normalitet rundt det, sier Aastad Bråten.
Han understreker at holdninger er ferskvare.
– Det er ikke noe som du skriver ned i et dokument, og så blir ordene omformet til holdninger i institusjonen. Det noe som må institusjonaliseres, og som du må jobbe med hver dag. Det er den tyngste jobben.
Satsingen på Skeivt kulturår er i tråd med budskapet fra den siste stortingsmeldinga om museenes rolle i Norge. Her står det at det er helt sentralt at «den utåt-retta verksemda ved musea speglar samfunnet gjennom innhaldsmangfald, slik at musea oppfyller det potensialet dei har til å vera arenaer for samhald, fellesskap og identitetsbygging.».
– Dette har kommet som en bestilling fra myndighetene til hele kulturlivet. Men dette har også vokst fram som en erkjennelse innad museumsbevegelsen selv, om at man må etablere en kultur for mangfold, sier Aastad Bråten.
Han beskriver museumsinstitusjonen som et stort, tungt lokomotiv som ikke endrer praksis og holdninger over natta.
– Jeg møter kolleger til og med ved de største museene i Norge, som ikke engang har tenkt at Skeivt kulturår skal være en oppgave for dem. Norge er et lite land, kulturlivet er bittelite og vi er avhengig av at enkeltpersoner engasjerer seg, sier Aastad Bråten.
Han roser Skeivt Arkiv for å ha invitert flere museer inn i arbeidet med skeiv kulturhistorie.
– Vi trenger noen fanebærere som kan pirke oss på ryggen hver dag og minne oss om at dette er viktig å jobbe med.
Aastad Bråten påpeker at museer sitter på store arkiv som skal utgjøre samfunnets hukommelse.
– Det har vært et mål at alle skal kjenne seg hjemme på museene, men slik er det ikke. Vi må se på hvordan vi kan lese kildene med de skeive brillene på nesen, og finne historier om mennesker og grupper som en i dag kanskje ville plassere innenfor en skeiv kategori, sier Aastad Bråten.
Mangler begreper
Direktør Åshild Karevold ved Justismuseet i Trondheim medgir at de er blant museene som burde gå gjennom eget materiale med et nytt blikk.
– Både holdninger, jus og begrepsapparat har endret seg, så historisk materiale kan leses på nye måter. Vi har for eksempel forbryteralbum i samlingen med «Personer der har gjort seg skyldig i forbrydelse mot N. L. 6-22-3» – en vag paragraf som handlet om «forførelser av ungdommen» og «personer der har gjort seg skyldig i omgjengelse med dyr og mannfolk», som sett sammen med annet kildemateriale kanskje kan gi mer kunnskap om de som den gang ble kategorisert som sedelighetsforbrytere, sier Karevold.
I forbindelse med Skeivt kulturår skal de samarbeide med studenter fra NTNU om en liten utstilling som skal være klar denne våren.
– Det er en selvfølge at vi som er et museum for lov og rett markerer en så sentral lovendring. Den hadde så store konsekvenser for så mange mennesker, og er så førende for verdier vi hevder å bygge det moderne Norge på, som likeverd og mangfold, sier Karevold.
Hun legger til at fjerningen av paragraf 213 også kan lære oss mye om hvordan lover blir til og endres i et demokratisk samfunn.
– Det handler både om formaliteter og vedtak i Stortinget, og om hvordan sivilsamfunnet jobber, hvordan minoritetsgrupper organiserer seg og hvordan de til slutt kan vinne frem, sier Karevold.
Skeive sjøfolk
Ved Sjøfartsmuseet i Bergen er det skeive blikket rettet mot livet ombord på norske skip i utenriksfart i tiårene før og etter avkriminaliseringen.
– Folk var gjerne ombord på skipet et eller flere år av gangen. Skipet ble både hjem og arbeidssted, sier konservator Gry Bang-Andersen.
Ved å intervjue folk som jobbet på sjøen, så ønsker de å finne ut hvordan det var å være skeiv i et miljø som oppfattes som veldig maskulint og heteronormativt.
Funnene vil blant annet bli presentert i forskningsartikler, inkludert i en antologi om skeiv lokalhistorie som Nasjonalbiblioteket gir ut i mai. I oktober åpner utstillingen «Skeivhet til sjøs».
– Det vi synes er interessant er at det ligger en veldig taushet over dette. Man snakket generelt lite om følelser og man snakket ikke om det ha å en annen seksuell orientering. Samtidig har det ligget et handlingsrom under denne tausheten. Hvis du ikke gjorde noe stort nummer ut av det og ikke snakket om det, så var det et rom der for å være skeiv, sier Bang-Andersen.
Kulturhistoriker Tone Hellesund trekker også frem tausheten som en velkjent håndteringsmekanisme i møte med normbrytende kjønnsidentitet og seksualitet.
– Det at museene som viktige forsknings- og arkivinstitusjoner tar tak i dette kan være med på å skaffe veldig verdifull kunnskap om skeiv historie og kan være med på myteknusing om skeiv historie. Det har vært mulig å leve skeive liv i Norge i mange ulike historiske perioder, og det har blitt levd skeive liv i historien, sier Hellesund.
Vil vise frem alle livshistorier
Hun oppfordrer alle museer til å åpne opp for det historiske mangfoldet på sine felt.
– For et bygdemuseum kan det starte med å ha en gjenstand i samlingen som refererer til noe skeivt, eller en gjenstand som man kan fortelle en historie rundt. Det er mange måter å bidra på, uten at det trenger å være så kjempestort. Man kan se på når det oppsto en homobevegelse i deres bygd eller by, og når det begynte å være demonstrasjoner og bygdepride. Dette er noe som absolutt alle museene bør være med å dokumentere for fremtiden, sier Hellesund.
For Sjøfartsmuseet var det inspirerende å bli knyttet til Hellesunds Queerdom-prosjekt.
– Vi ønsker at den sosiale historien skal bli sterkere dokumentert. Det er ikke bare det skeive som ikke er representert. Målet er et man skal ha alle slags livshistorier som kan representere alle som besøker museet, sier Gry Bang-Andersen.
I forbindelse med utstillingen lager Sjøfartsmuseet et eget undervisningsopplegg rettet mot videregående skoler.
– Sjøfolka var jo på elevenes alder, 15-16-17 år, da de reiste ut. Vi håper elevene kan reflektere rundt tausheten som fantes og at man ikke åpent kunne være seg selv, sier Bang-Andersen.
Tone Hellesund trekker også frem skoleelever som en viktig målgruppe for museenes satsing på mangfold.
– Når de besøker sitt lokale museum med klassen, kan de se at mangfold ikke er noe nytt. De får se at her har det vært alle mulige typer folk opp gjennom, og mitt lokalsamfunn har håndtert det på ulike måter, sier Hellesund.
Skeivt kulturår landet rundt
Skeivt Arkiv er involvert i flere av arrangementene i forbindelse med Skeivt kulturår. Her er deres oversikt over hva som skjer.
Les også om bibliotekenes satsninger i Skeivt kulturår.
