Arkeologi er som en kjæreste du vet ikke er bra for deg

Spørsmål fra familie og kolleger om hva du skal gjøre i «pausen» ¹ får det til å koke innvendig. Som hver høst de siste ni årene² lurer du på om du ikke egentlig bare skal gi opp hele greia.

For arkeologi er som en kjæreste du vet ikke er bra for deg. Du vet utmerket godt at du burde slutte å se han, men du klarer likevel ikke å gjøre det slutt. Selv om du ustanselig tenker på at du burde ende forholdet, klarer han hele tiden å få deg til å bli. Lidenskapen er så sterk, og når det klaffer er det bare så bra.

For når det er bra er kjæresten en solskinnsdag i juni, på jobb med hyggelige kolleger, på et prosjekt der det dukker opp spennende funn hele tiden. Da er kjæresten din en som utfordrer deg faglig, inspirerer deg og minner deg på hvorfor du ble arkeolog³. Du kjenner sitringen i kroppen når flinten dukker opp i såldet⁴. Du elsker følelsen av den svale brisen som stryker deg lett over kinnet i det du skal til å dokumentere de siste strukturene⁵. Du bare nyter det, er i det, og tenker ikke på i morgen.

Men innerst inne har du visst det hele tiden. Han er ikke bra for deg. Han trekker deg ned, gjør deg trist, misfornøyd og usikker på deg selv. Forelskelsen dabber av i takt med temperaturen, og nedturen begynner når høsten kommer. Regn, sludd, mørkere dager, og mørkere tanker. Hvorfor valgte jeg som jeg gjorde egentlig? Hvorfor er vi fortsatt sammen, arkeologien og jeg? Det var jo ikke sånn det skulle bli.

Om høsten blir kranglene flere, og det blir vanskeligere og vanskeligere å stå opp om morgenen. Arkeologien virker ikke like spennende lenger. Lyspunktene blir færre, dagene er lange, og sjaktene⁶ enda lengre. Du tenker at «det var jo så bra i sommer, da hadde vi det så fint!» Men likevel så vet du at det var da, og nå er det annerledes. Nå burde du gjøre noe annet, finne på noe annet, finne en annen jobb. Gjøre det slutt med hele arkeologien.

Så kommer vinteren. Og selv om du egentlig bestemte deg for lenge siden at nå er det nok, nå slår jeg opp, så kommer det som et sjokk når det er han som gjør det slutt. Kontrakten har gått ut, og det blir ingen forlengelse⁷ denne gangen.

«Beklager, jeg har ikke følelser for deg lengre. Men vi sees kanskje igjen», sier han. «Vi må holde kontakten. Det er bare at akkurat nå må jeg en pause først. Fra deg. Jeg trenger to til fire måneder for meg selv»⁸.

Du går rett i kjelleren. Og alle planene du hadde, alt du tenkte du skulle få gjort hvis det ble slutt, alt virker meningsløst.

Hva skal du finne på nå?

Du begynner å se etter andre ting å gjøre. Søker på andre jobber, sender mailer til tidligere arbeidsgivere, ringer og hører om noen vil ha deg.

Men det er ingen som trenger deg akkurat nå, kanskje senere, vi ringer. Hold oss oppdatert på statusen din, om du fortsatt er singel kan det hende vi vil ha deg til våren.

Du legger igjen CV-en overalt. Du oppretter profiler hos vikarbyråer, fyller ut skjemaer til nav, oppdaterer CV-en igjen⁹. Men ingen ringer. Ingen sender mail engang, for å bekrefte at de har fått søknaden din.

Du føler deg uønsket, lite verdt, og selvtilliten daler i takt med avslagene. Mangelen på tilbakemelding får deg til å bli selvkritisk. Er jeg ikke bra nok, flink nok, hyggelig nok? Samarbeider jeg ikke godt nok med andre, eller jobber jeg ikke godt nok selvstendig? Leverer jeg ikke til tiden? Er jeg ikke sterk nok faglig? Burde jeg lest mer, studert mer? Burde jeg studert noe helt annet?¹⁰ Til slutt sier du til deg selv: «Alle andre er flinkere enn meg. Jeg kommer aldri til å bli bra nok for dem». Du overanalyserer deg selv og finner feil som ikke eksisterer.

Så, ved lunsjtider en fredag tidlig i april ringer telefonen. Det er den gamle arbeidsgiveren din, den gamle flammen. Han du vet du egentlig burde holde deg unna, men som fortsatt gir deg sommerfugler i magen. Det er jo så bra når det er bra. De dårlige dagene blir plutselig lette å glemme.

Du tar telefonen. Han spør om du er ledig?

Og du vet du burde si at du har fått et annet tilbud du vurderer, hva gjelder det?

Men i stedet sier du: «Ja! Jeg er ledig!»

«Så fint», sier han. «Kan du begynne på mandag?»¹¹

Og selv om du vet at det er nå du har sjansen, det er nå du kan be om høyere lønn, fleksitid eller bedre betingelser, så gjør du ikke det. For du vet også at om du ikke sier ja nå, akkurat nå, så ringer han noen andre¹². Da ringer han bare en av de andre damene han har på si, som er mye penere enn deg, og helt sikkert mye flinkere. Det gjelder å slå til nå. Tenk at han vil ha deg tilbake! Synes han jeg er bra nok likevel?

Og du tenker at du må være glad for at han vil ha deg tilbake i det hele tatt, da må du jo ha gjort noe rett, i hvert fall. Så du sier: «Ja! Klart det, jeg kan begynne på mandag!»

Også lever du og arkeologien lykkelig i alle dager fram til begynnelsen av desember.

Litteraturliste kan fås ved å sende en e-post til redaksjonen

Teksten er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt (nr. 3-2018). Kontakt redaksjonen for abonnement (kr. 300,- i året)

Fotnoter:

^{1 «Pausen» er perioden en midlertidig ansatt arkeolog ikke har jobb. Det er i perioden januar-mars flest står uten jobb. «Pausen» er ikke frivillig, og i mange tilfeller er det snakk om en form for lufting. Dersom en midlertidig ansatt arkeolog går på kontrakter i sammenhengende fire år, må man tilbys fast stilling, men ikke dersom man har hatt opphold mellom kontraktene. Jf. arbeidsmiljøloven §14-9 (6).↩}

^{2 Gjennomsnittlig jobber arkeologer i midlertidig-stillinger i en periode på 4 år. En undersøkelse av arkeologers arbeidsvilkår fra 2014 viser at enkelte går i midlertidige stillinger så lenge som 20 år før de får en fast ansettelse.↩}

^{3 Veldig mange arkeologer oppgir at de valgte yrket ut fra interesse. Mange sier også at de ikke ville anbefalt yrket til andre, siden arbeidsvilkårene er så dårlige.↩}

^{4 Et såld er en slags sil der man går gjennom jordmassene for å fange opp små funn.↩}

^{5 Struktur er et samlebegrep for funn av stolpehull, kokegroper og andre rester etter forhistoriske bygninger og anlegg. Begrepet brukes ofte for funn i dyrket mark, som avdekkes med gravemaskin ved at matjordslaget fjernes og undergrunnen eksponeres.↩}

^{6 Sjakting er en registreringsmetode fylkeskommunene benytter. Metoden går ut på at man graver bort matjordslaget i dyrket mark i striper på 3-4 meter i bredden, for å lete etter strukturer. Sjaktene kan være lange, gjerne 100 meter eller lengre.↩}

^{7 Det er veldig vanlig å gi en kontrakt på f.eks. 3 måneder, for deretter å forlenge den senere. Forlengelsene varierer, men kan gjerne være 1 måned av gangen. Ofte gis forlengelsen i kort tid før den opprinnelige kontrakten går ut. Praksisen gjør det veldig vanskelig for midlertidig ansatte arkeologer å planlegge noe som helst.↩}

^{8 Enkelte gir så korte opphold mellom kontraktene som én måned, eller akkurat lenge nok til at det ikke kan betegnes som lufting. Slik opptrer mange arbeidsgivere helt i gråsonen av hva som er lovlig.↩}

^{9 Arkeologer er eksperter i å søke jobb. Enkelte sender jobbsøknader hver måned, hele året, hvert eneste år.↩}

^{10 Undersøkelsen fra 2014 viser at mange forsvinner fra arkeologien etter 9 år. Det er usikkert om disse går over i en fast stilling, men det antydes at en god del skifter beite. Noen tar ny utdannelse, noen skifter yrke. Dette fører til kompetanseflukt, og kan på sikt føre til at kulturminnevernet svekkes.↩}

^{11 Det er ikke uvanlig at arbeidsgivere ansetter arkeologer på ekstremt kort varsel. Det hersker en oppfatning om at du alltid bør være tilgjengelig for oppdrag, også for oppdrag som krever at du bor langt unna hjemmet. Sier du nei, er det ikke sikkert de gidder å ringe deg neste gang.↩}

^{12 Mange tør ikke forhandle lønn eller vilkår i frykt for å få et dårlig rykte, og i verste fall bli svartelistet (svartelister eksisterer, selv om arbeidsgiverne vil benekte det). Dersom du påpeker at du burde ligge et lønnstrinn eller to høyere, kan du bli oppfattet som sutrete og kravstor. Det hersker en formening om at du skal være glad for å få jobb i det hele tatt.↩}