Noen uforsiktige ord om mangfold

KRONIKK: Mangfoldsparadigmet lever godt så lenge museumsgjengeren lukter.

Fra utstillingen Playground (2016). Etnografiska museet i Gøteborg.

I 2015 skrev museumsinspektør ved Sønderborg Slot i Danmark et innlegg på Facebook der han forklarte hvorfor stadig flere i Sønderjylland støttet Dansk folkeparti. Med et sitat som ble definerende for kulturkrigdebatten det året, «Først pisser de på os, bagefter siger de, at vi lukter», pekte historikeren på at globalisering og strukturreform hadde gjort lite for folk utenfor storbyene. I forlengelsen: I København ristet man på hodet over det rasistiske «Udkantsdanmark », på landet måpte de over storbyens tiltakende marxistisk-inspirert identitetspolitikk.

AKTIVISTISK PROSJEKT

Kløften mellom en progressiv by-elite og «folket» er mye dypere i Sverige, hvor en museumsinspektør neppe ville ytret noe slikt i det offentlige rom. I fjor raste den såkalte museidebatten i Sverige, utløst av journalist Ola Wongs sukk over regjeringens ønske om å styre museene politisk. I Miljøpartiets kulturrapport het det at «kulturen skal være en betydningsfull del av en grunnleggende omstilling av samfunnet ». Kultur- og demokratiminister Alice Bah Kuhnke ønsket en aktivistisk linje der museene tjente et identitetspolitisk prosjekt. Teoretiske retninger som interseksjonalitet og normkritikk ville bli statlig pålagt politikk ved museene under Statens museer for verdenskultur, hvis deres strategirapport ble lagt til grunn.

Hvis Danmark har en grundtvigsk mistro til nye tankeretninger fra universitetene, sluker Sverige dem rått – så lenge de beveger seg innenfor en grunnforståelse av undertrykkende strukturer og moteriktig postmodernisme.

Museene vil korrigere en påstått fordomsfull allmue.

Hvor plasserer vi Norge i dette landskapet? Refleksen mot statlig styring av kulturlivet er sterk (prinsippet om en armlengdes avstand). Det er den også i Sverige og Danmark, og Bah Kuhnke fikk mye nordavind for sine grep. Norge ligger vel et sted mellom våre to naboer. Myndighetene øver gjennom utredninger og stortingsmeldinger et mildt press om å fremme mangfold. Bestillingen kan omskrives til: «Kan ikke dere hjelpe oss med inkluderingen av innvandrere?». Det gjør vi gjerne, men museene duger til veldig mye annet også.

Hvor kommer dette paradigmet om mangfold fra ideologisk sett? Man aner at det er en frukt av postmodernismen (og ikke bare en reaksjon på grufullhetene under andre verdenskrig). Museumsfolk, kulturbyråkrater og politikere har enten fått en munnfull på universitet eller smakt dryppene utenfor.

INNBILT FELLESSKAP

Postmodernistene skriver i en marxistisk tradisjon. De viderefører det grunnleggende perspektivet at samfunnsordningen defineres av en pågående maktkamp mellom grupper. 1917: arbeidere mot eierne av produksjonsmidlene. 2017: kvinner, utsatte grupper, etniske og seksuelle minoriteter mot storsamfunnet. Hamskiftet fant sted da tenkende marxister, som Foucault og Derrida, så hvordan kommunismen fra 1950-tallet feilet i land etter land og spiste sine barn. Det filosofiske prosjektet måtte penses over mot Vestens usynlige former for undertrykking, den som er strukturell og kan avdekkes i språket. Realitet er subjektivt og språklig gitt og alt er sosialt konstruert. Fordi det er sosialt konstruert kan man endre det raskt, gjerne revolusjonært. Så lenge realiteten kun er en løk av lag med språk uten kjerne, kan noen lag pelles av og holdes frem i lyset som rasistiske, koloniale, xenofobe. Hvordan løken henger sammen er ikke like nøye.

Alt som er mangfoldig er bra, enfold er farlig. Historie er sosialt konstruert. Derfor snakker man om «narrativer», «histories », alt i flertall. Det finnes ikke én realitet, men flere. Ikke én nasjonal fortelling, men fortellinger, alt ut fra hvor i landskapet du står. Eller helst ingen nasjonal fortelling i det hele tatt, for nasjonen er kun et innbilt fellesskap. I Sverige er denne kritiske holdningen helt selvsagt. Selvtilliten til postmodernistene kan oppsummeres i fjorårets «KAMP!» ved Kristianstad museum, der Sveriges historie ble fremstilt utelukkende som en kiving mellom grupper. I invitasjonen ble man forsikret om at innholdet var «ukontroversielt» og hadde et «positivt budskap», slik at ingen grupper skulle føle seg støtt.

UUTTALT HOLDNINGSKAMPANJE

Det grenseoverskridende prosjektet er lett å få øye på i nyere utstillinger. Og grunnholdningen man møter som publikummer er ofte: «Tror du noe kan kategoriseres og settes i faste rammer? Tenk om igjen!». For å bruke René Rasmussen: museene sier at du lukter. Museene vil korrigere en påstått fordomsfull allmue. Det er min første kritikk av mangfoldsparadigmet; at den har skapt utstillinger som bikker over fra folkeopplysning til ikke-uttalt holdningskampanje. Videre beveger man seg vekk fra nasjonalhistorie av redsel for å fremmedgjøre nye landsmenn, noe som er en grov undervurdering av deres museale forventninger. Museets fagfolk spør i stedet for å forklare hvordan ting henger sammen. Det er bevegelsen fra leksikal monolog til «den søkjande og spørjande dialogen», som det sto i NOU’en fra 1996 – midt i postmodernismens gullalder i Norge.

Min andre kritikk angår tilbøyeligheten til å presse ideen om mangfold og flerkultur på epoker der dette var fremmed. Den underliggende påstanden er at flerkultur ikke er noe nytt. Å påstå at norske middelalderbyer var flerkulturelle, slik Trond Giske hadde for vane å si i mangfoldsåret 2008 – og som man fortsatt hører fra fagfolk – er å misforstå begrepene. De var kanskje fleretniske, men ikke flerkulturelle. Under mangfoldsparadigmet er det ufarlig for polemikere å kaste ut slike påstander, og politisk mistenkelig å gå i rette med dem. Med noen unntak kan man like gjerne hevde at Norge i det store har vært overraskende kulturelt homogent.

INTOLERANT OG AUTORITÆRT

Så et tredje poeng. Rettighetskamp har en tendens til å vokse seg større etter at de viktigste kampene allerede er vunnet. Det nymarxistiske prosjektet faller sammen hvis den går tom for undertrykte grupper. Den må da ekspandere for å kunne puste – den må påstå at noen – altså vi – fortsatt lukter. Nå hører vi ord som patriarkat, whiteness og transfobi.

Mangfoldsbevegelsen kan også bli intolerant og autoritær overfor de som ikke føyer seg. Ansatsene ser vi på amerikanske universiteter der «tankekriminalitet » mot mangfoldsdogmene får konsekvenser. At en lov på trappene i Cananda, C-16, vil kreve riktig tale (korrekt gender-pronomen) fra sine borgere, er et annet vitnesbyrd om at identitets-farvannet er grumsete. Bør museene tre inn i denne meningsløse krigssonen?

FRA KONTROVERSIELT TIL PYNTELIG

Det er nå 21 år siden Norge og Sverige fikk hver sin utredning som skipa det jeg her har kalt «mangfoldsparadigmet ». I Norge kom NOU’en «Mangfald, minne, møtestad» og Sverige fikk en kulturproposisjon som skulle verne ytringsfrihet, likeverd og mangfold. På den tiden sa kulturminister Marita Ulvskog at museene skulle ta opp kontroversielle emner. I dag ser vi det motsatte: vi ser et regionmuseum i Marienstad som stolt skilter med at deres utstilling er ukontroversiell. Det er talende for ståa i dag. Vi har hatt mange gode og nødvendige utstillinger og prosjekter, men det er ofte pent og pyntelig. Problemet med mangfoldsparadigmet ligger i proporsjonene. Det tar for mye plass i «samfunnsrolle-rommet». Museene må fortsette å jobbe med mangfold. Men nå har plata snurret i over to tiår, og det er på tide å se videre. Uten å erstatte ett loslitt paradigme med et nytt, bør miljøsaken ta større plass i dette rommet. Museene står ideelt plassert til å spørre hvem vi er – menneskeheten – ikke oppdelt i grupper som kjemper mot hverandre, slik identitetspolitiet vil – men som aktører i en stille kamp mot naturen og dyrene – altså vårt livsgrunnlag.

Kronikken er basert på et innlegg på Det nasjonale museumsmøtet i Fredrikstad i april 2017.

 

PETTER SNEKKESTAD er konservator ved Nordlandsmuseet