Nasjonalgalleriet sett innenfra

Antologien Nasjonalgalleriet er en nokså tradisjonell samlings- og bygningshistorie som har flere mangler, mener vår anmelder.

Nasjonalgalleriet

Så kom det da endelig en bok om Nasjonalgalleriet, museet som huser den største samlingen av maleri, trykk, tegninger og skulptur i Norge. På samme vis som de første offentlige kunstmuseer ellers i verden, ble dette hovedstadsmuseet etablert i 1837 ut fra en målsetning om å gi befolkningen i den unge nasjonen anledning til å «danne sin Smag og forædle sin Aand». Lik Denons Louvre, skulle Nasjonalgalleriet framstå som en kilde til patriotisk stolthet, og samtidig virke opplysende ved å presentere utstillinger som bar preg av orden, instruksjon og klassifikasjon. Det skulle kort sagt tjene som en leksjon i kunstens historie.

I dag er det mange som har et slags kjærlighetsforhold til Nasjonalgalleriets mange ikoniske verk. Men samtidig er institusjonen som sådan omdiskutert. Gjennom de siste ti årene er Nasjonalgalleriet blant annet blitt kritisert i mediene for å neglisjere ansvaret for nyanskaffelser, for å holde en for lav profil, for å ha et omdømme-problem og for å presentere satte og ambisjonsløse utstillingsprogram. Disse kritiske diskusjonene har vel og merke funnet sted på sidene i hovedstadsavisene. Andre steder i landet hersker det en bemerkelsesverdig stillhet om disse spørsmålene, og en tilsynelatende likegyldighet til de uendelige diskusjonene om eventuelle utvidelser på Tullinløkka eller framtidig forflytning/integrering med Nasjonalmuseet på Vestbanen.

Audun Eckhoff (red.)
Nasjonalgalleriet
Fagbokforlaget, 2017
270 s. ISBN: 9788245022582

Når jeg åpner den rikt illustrerte og lekkert designete antologien om Nasjonalgalleriet (utgitt på Fagbokforlaget), melder seg derfor en viss skepsis. Redaktøren, Audun Eckhoff, var inntil nylig Nasjonalmuseets direktør – og halvparten av bidragsyterne har intern tilknytning til museet, eller andre nært tilknyttete kulturinstitusjoner i Oslo. Hadde ikke tiden snart vært inne for et kritisk blikk på denne nøkkelinstitusjonen sett utenfra?

TRADISJONELL MUSEUMSHISTORIE

Hvilket bilde tegner så denne antologien av Nasjonalgalleriet – hvilke historier blir fortalt, og hva blir fortiet? Et raskt blikk på innholdsfortegnelsen avslører at dette med få unntak er en nokså tradisjonell bygnings- og samlingshistorie. Til unntakene hører redaktørens eget bidrag – et i overkant detaljert innledningskapittel, der han i et språk som mest minner om en offentlig utredning, gjør rede for hvorfor han mener Nasjonalgalleriet bør være en del av Nasjonalmuseet. I tillegg er det avslutningsvis invitert inn to innlegg fra henholdsvis Jørn Holme (om fredingen av Nasjonalgalleriet) og Erik Rudeng (refleksjoner om institusjonens rolle som kulturinstitusjon i fortid og framtid) – som er så generelt oppsummerende og byråkratisk legitimerende i tonen at de kanskje kunne ha vært utelatt.

Hadde ikke tiden snart vært inne for et kritisk blikk på denne nøkkelinstitusjonen sett utenfra?

Antologiens øvrige bidrag er velskrevne og interessante. Noen vil kanskje savne teoretiske perspektiver fra nyere museologisk forskning i disse kapitlene. Men på den annen side har de en åpenbar styrke i kraft av å være grundige og solide empirisk belagte beskrivelser av bygningens og samlingenes utviklingshistorie. Mari Hvattum presenterer en informativ gjennomgang av Nasjonalgalleriets historie med særlig vekt på det arkitekturhistoriske aspektet – en historie som fint kontekstualiseres med referanser til samtidige debatter og de ulike aktørers visjoner og innsatser. Mai Britt Guleng tar i sitt kapittel for seg institusjonen Skulpturmuseet – og stiller friskt spørsmål om hva man egentlig skulle med et slikt museum for skulptur da det ble åpnet i 1881 i nybygget på Tullinløkka. Ved å anlegge et kreativt og bredspektret tilbakeblikk, makter hun å synliggjøre hvordan skulpturmuseets eksistens berørte store og viktige anliggender som kunstens rolle i menneskenes liv, forholdet mellom natur og kunst, kunst og vitenskap – og ikke minst nakenhet og kvinnesak.

MUSEET I MUSEET

Victor Plahte Tschudis kapittel blåser på tilsvarende vis støvet av kopperstikksamlingen i Nasjonalgalleriet, omtalt som «et museum i museet». I sin undersøkelse av disse grafiske oversettelsene av kunsthistoriens store verker fra 1800-tallets første del (som opprinnelig prydet veggene i hjemmene til velstående borgere på Østlandet), gjør han et interessant poeng av at disse nettopp var fortolkende oversettelser – og ikke slavisk etterlignende reproduksjoner. For ham representerer de slik ikke bare en glemt håndverkskultur, men også ikke mindre enn «1800-tallets kunstideal fanget i essens».

Det er uheldig at en bok om Nasjonalgalleriet ikke omfatter studier av museets utstillingspraksis fra etterkrigstiden og fram til vår egen samtid

Nils Messel leverer på sin side en kåserende gjennomgang av den viktige diskusjonen om hvorvidt Nasjonalgalleriet skulle presentere representative verk fra den store internasjonale kunsthistorien, eller gi plass for den norske samtidskunsten. Denne historien skisseres rundt I.C.Dahl (som opprinnelig ønsket at hans store samling av egne og andres verker skulle havne i hjemlandet) og Jens Thiis (som gjorde en stor innsats for å skaffe museet fransk samtidskunst). Men den peker også fram mot Søren Onsagers kritikk av «fransksnobberiet» – og hans periode som direktør for Nasjonalgalleriet under den tyske okkupasjonen. Denne behandles inngående og innsiktsfullt i Anita Kongssunds kapittel «Nasjonalgalleriet under solkorset». Dette kapitlet er underlig nok det eneste i boken som faktisk omtaler museets utstillingsvirksomhet.

DET SOM MANGLER

Det er uheldig at en bok om Nasjonalgalleriet ikke omfatter studier av museets utstillingspraksis fra etterkrigstiden og fram til vår egen samtid. Hvor er det for eksempel blitt av den viktige historien om da museets tradisjonelle utstillingspraksiser ble utfordret i 2005? Den uttalte kuratoriske ambisjonen som lå bak dette var ikke annet enn den som nå preger virksomheten ved de fleste store kunstmuseer ellers i verden, et ønske om å gjøre museet til noe annet enn et «mausoleum» – ved å bryte opp konvensjonelle kronologier og etablere nye tematiske sammenhenger for verkene. I ettertid – og sett utenfra – er det vanskelig å forstå hvorfor dette skulle være så kontroversielt at man valgte å gå tilbake til fortidige og foreldete utstillingspraksiser.

(artikkelen forts. under bildet)

MANGLER: En av historiene som er blitt borte i Eckhoffs historie om Nasjonalgalleriet: Sune Nordgrens kamp for å aktualisere museets utstillingsprofil. Foto: Ingar Storfjell, Aftenposten (2011), NTB scanpix

Denne boken mangler refleksjoner om og studier av hvilke kunsthistoriske paradigmer som har vært satt i spill gjennom Nasjonalgalleriets utstillingshistorie. Det ville også ha vært høyst relevant å stille spørsmål om det eksisterer et gap mellom den seneste utviklingen i kunsthistorisk forskning (inkludert poststrukturelle, postkoloniale, museologiske og feministiske perspektiver) og kunnskapsregimene som informerer dagens utstillingspraksiser. Hva er relasjonen mellom det globale og lokale i utstillingenes narrativer? Og hvordan møter Nasjonalgalleriet utfordringen som ligger i å skape utstillinger rettet mot et bredere multikulturelt publikum? Alt dette trenger en bok til – fortrinnsvis en bok om Nasjonalgalleriet sett utenfra.

ANMELDEREN
Sigrid Lien er professor i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen.