MEST PLANSJER: Utstillingen Nettverksbyggeren Elsa Laula Renberg, består av 15 plansjer med foto og tekst og en liten håndfull gjenstander. FOTO: Jens-A. Remmen Wiken /Helgeland museum

Elsa Laula Renberg Nettverksbyggeren

Utstillingen på Vefsn museum forteller en viktig og interessant historie om en foregangsperson i kampen for samers rettigheter, men den er ensformig bygd opp og visuelt lite spennende.

Sørsamiske Elsa Laula Renberg (1877-1931) var initiativtakeren til det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917. Fokuset i utstillingen ligger på Renbergs engasjement, hennes rolle som organisator og nettverksbygger. Privatpersonen Elsa Laula Renberg er også viet god plass. Hun vokste opp på tvers av landegrensene mellom Norge og Sverge men bodde store deler av sitt voksne liv i Mosjøen. Utstillingen på Helgeland museum avdeling Vefsn inngår i museets nye prosjekt «Samisk Helgeland». Målet med prosjektet, og da også med denne utstillingen, er å belyse den sørsamiske kulturen på Helgeland som ikke er særlig utforsket.

Utstillingen vises i rom for skiftende utstillinger i andre etasje på Vefsn museum. «Nettverksbyggeren Elsa Laula Renberg» består av 15 plansjer med foto og tekst, en liten håndfull gjenstander, en musikkvideo og en radiodokumentar. De konvekse firkantede plansjene, eller lysboksene, i ulike formater er montert på søyler spredd rundt i rommet. En rød tråd binder bokstavelig talt utstillingen sammen; oppunder taker strekker en ulltråd seg på kryss og tvers mellom søylene.

TEKSTEN DOMINERER

Utstillingen på Vefsn museum er svært teksttung. Man har forsøkt å gjøre det mer spennende ved å sette teksten ut i rommet. Dette er ikke nok til å distrahere fra det faktum at utstillingen i det store og hele er bygget opp av plansjer. Tekstene er derimot godt skrevet. De er lettfattelige, informative og i passelig lengde per tema.

SENTRALT: Foto fra landsmøtet i 1917 med kopier av møteprotokollen har fått en sentral plass i utstillingen. FOTO: Jens-A. Remmen Wiken /Helgeland museum
SENTRALT: Foto fra landsmøtet i 1917 med kopier av møteprotokollen har fått en sentral plass i utstillingen. FOTO: Jens-A. Remmen Wiken /Helgeland museum

Utstillingen er tospråklig med tekster på norsk og sørsamisk, noe som vitner om at fokuset ligger på et lokalt publikum. Det finnes ingen engelsk oversettelse, eller formidlingsmateriell på andre språk, tilgjengelig i utstillingen. Dette bød på problemer for flere av de utenlandske turistene som besøkte utstillingen samtidig med meg. Tekstene følges av en rekke historiske foto. Fotoene, som ble donert til Vefsn museum på 1990-tallet av Renbergs sønn, er gode og viser Renberg både som målrettet foreningskvinne, som familiemor og som reineier.

FORVIRRENDE PLANLØSNING

KOMSEN: som ble brukt av familien Renberg er lånt inn fra Rana museum. FOTO: Jens-A. Remmen Wiken/Helgeland museum
KOMSEN: som ble brukt av familien Renberg er lånt inn fra Rana museum. FOTO: Jens-A. Remmen Wiken/Helgeland museum

Som publikummer var det vanskelige å forstå hvordan man skulle bevege seg i rommet og i hvilken rekkefølge tekstene burde leses. Ut fra innholdet i tekstene trakter man åpenbart etter en kronologisk fremstilling, men i den fysiske utstillingen er dette verken tydelig eller konsekvent. Selv om hver plansje omhandler et avgrenset tema supplert med foto, faksimiler, gjengivelser av korrespondanse etc. henvises det flere steder til andre tekster i utstillingen. Flere ganger kom jeg til en tekst som bygget videre på informasjon jeg ikke hadde vært borti enda og det ble dermed vanskelig å følge narrativet.

Tanken om at ulltråden kanskje var ment å fungere som veiviser ble fort avkreftet. Ved å følge tråden hang verken kronologi eller tematisk utvikling på greip. Den røde ulltråden ser da ut til å være et rent estetisk og symbolsk grep – en visualisering av nettverker Renberg bygget opp.

Delen av utstillingen som handlet om landsmøtet i 1917 står som et tydelig uttalt sluttpunkt for utstillingen. Denne plansjen er plassert på hedersplassen på utstillingsrommets fondvegg hvor alle de røde trådene i taket møtes i en symbolsk flette. Her støter vi i midlertid på enda et eksempel på problemer ved utstillingens kronologi; innen vi har kommet til møtet i 1917 har man først vært innom Renbergs død i 1931, hendelser i tiden etter andre verdenskrig og utviklingen videre frem mot åpningen av Sametinget i 1989.

 

GJENSTANDER I SKYGGEN

«Nettverksbyggeren Elsa Laula Renberg» er en utstilling hvor gjenstander er redusert til et supplerende element. Gjenstandene er lånt inn fra Rana museum og Renbergs familie, blant annet en komse og skobånd som har tilhørt Renberg. Kanskje mest interessant av gjenstandene er hennes deltagermerke fra møtet i 1917 og en rekke telegrammer, inkludert en lykkeønskning fra Kong Haakon.

GJENSTANDENE: er redusert til et supplerende element i utstillingen som domineres av tekst og foto. FOTO: Jens-A. Remmen Wiken/Helgeland museum
GJENSTANDENE: er redusert til et supplerende element i utstillingen som domineres av tekst og foto. FOTO: Jens-A. Remmen Wiken/Helgeland museum

Monteret med gjenstandene er plassert i et hjørne av utstillingsrommet for seg selv. En utstilling som lener seg så tungt på foto og tekst som denne gjør, kunne tjent på å gi noen få utvalgte gjenstander en mer sentral plass. Jakkemerket fra 1917 peker seg ut som et klart fokuspunkt, men blir bokstavelig talt satt i skyggen av de lysende tekstplansjene.

«WE ARE STILL HERE»

Litt til siden av utstillingsrommet sammen med monteret med gjenstander, finner vi den delen av utstillingen som handler om samisk identitet i dag. Utforming og innhold skiller seg fra resten av utstillingen, blant annet ved at denne delen ikke er knyttet sammen med den røde ulltråden og at tekstene kun står på norsk.

Dette er helt klart den spenstigste delen av utstillingen. Her vises musikkvideoen til sangen «We are still here» av Sofia Jannok og man kan lytte til, og lese, P3-dokumentaren «Kampen for sameskolen» på nettbrett. I tillegg finner man boken «60 damer du skulle ha møtt: Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt» oppslått på tegneserien om Elsa Laula Renberg. Boken, som er skrevet av Marta Breen og illustrert av Jenny Jordal, har form av en serie av korte tegneserier tilegnet viktige norske kvinner. Tegneserien oppsummerer Renbergs liv, virke og bedrifter på en god måte, og oppsummerer også på mange måter utstillingen. Forskjellen her er at Breen og Jordahl har gjort det på en kreativ og kortfattet måte over to A4-sider.

STØRRE KONTEKST

Ved å ta for seg Elsa Laula Renbergs liv og virke, belyser man veien frem mot det første samiske landsmøtet. Renberg var en sterk foregangskvinne og forståelig nok vakte hun, så vel som saken hun gikk i bresjen for, mye motstand og kritikk. Denne kritikken har fått en kunstig liten plass i utstillingen. Generelt sett hadde utstillingen hatt godt av en større kontekst. Bakgrunnen for mobiliseringen for samers rettigheter kunne med fordel fått større plass, og fornorskingsprosessen er kun nevnt som i en bisetning.

Motivasjonen og målet med utstillingen slik den fremlegges i invitasjonen, er å presentere pioneren Renberg og gjøre den sørsamiske kulturen i Helgeland bedre kjent. De ønsker samtidig å få publikum til å reflektere over hva engasjement er for dem og over hva de selv er villige til å kjempe for. Hvordan de rent praktisk forsøker å oppnå disse refleksjonene hos publikum er uvisst. Uavhengig av om museet oppnår siste del av målsettingen sin eller ikke, forteller den om en interessant personlighet med et kraftig engasjement, om viktige pådrivere og om store urettferdigheter. Dette alene burde kunne sette i gang tankemaskineriet hos de aller fleste.

Utstillingen gir innsikt i en viktig og interessant del av samisk og norsk historie som flere burde være kjent med. Men utstillingen blir for ensformig og tam. Renberg og det hun symboliserer hadde fortjent en mer spennende utstilling.

SPENSTIG: "We are still here" er den spenstigste delen av utstillingen og skiller seg fra resten både form- og innholdsmessig. FOTO: Jens-A. Remmen Wiken/Helgeland museum
SPENSTIG: «We are still here» er den spenstigste delen av utstillingen og skiller seg fra resten både form- og innholdsmessig. FOTO: Jens-A. Remmen Wiken/Helgeland museum

PLUSS OG MINUS

PLUSS: Fine fotografier. Interessant historie med nasjonalt perspektiv.
MINUS: Ensformig utforming med mye tekst.

ANMELDT AV:

SUSANNE GRINA LANGE
Museolog og kurator. Blogger på Distriktsmuseologene.

INFO OM UTSTILLINGEN:

NAVN: Nettverksbyggeren Elsa Laula Renberg
STED: Helgeland Museum avdeling Vefsn
TID: 4. februar 2017 – april 2018.

Prosjektleder: Kari Sommerseth Jacobsen

Kuratorer: Katrine Remmen Wiken og Cecilie Andresen

Utstillingsdesigner/ fotograf: Bjørnar Pedersen og Jens Remmen Wiken

I samarbeid med: Sijti Jarnge i Hattfjelldal

Utstillingen er støttet av: Fritt ord og Sametinget