De glemte flyktningene

I 1944 ble en hel landsdel tvangsevakuert, og boliger, industri og infrastruktur brent til aske. 72 år senere skal historien for første gang formidles på Norsk Folkemuseum i Oslo.

Bolighus, næringsbygg, gårder, kirker, infrastruktur, veier og telegrafstolper måtte brennes, sprenges og rives. Arbeidet skulle gjøres systematisk og grundig, i hele Finnmark og ned til Lyngenlinja i Nord-Troms. Et område som tilsvarer Agderfylkene, Telemark, Buskerud og Vestfold til sammen. Befolkningen på 75 000 mennesker måtte føres bort. Om de ville eller ikke.

Heldigvis var det en mild høst. Kvinnen som holder hardt rundt håndtaket på en stor trillevogn, er kledd i ullskjørt, ullstrømper og ei tynn kåpe. Hodet er bart, og det lyse håret rammer inn et ansikt preget av bekymring og uro. Kvinnen ser rett på fotografen. I vogna ligger en eldre kvinne innpakket i tepper og pledd. Øynene hennes er lukket. Kanskje hun sover.

Bildet har tittelen «Ung kvinne med sin syke mor», og er tatt et sted i Finnmark høsten 1944. De to kvinnene er på flukt etter at den tyske okkupasjonsmakta har vedtatt å brenne gården deres. Huset, uthusene, fjøset, alt skal etes opp av ilden. De tre melkekyrne og sauene er allerede slaktet.

De hadde sagt det rett ut. At siden folket motsatte seg å reise, måtte det gjøres med tvang. «Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass», het det evakueringsoppropet. Likevel, da ordren kom, lød den uvirkelig. Skulle de forlate alt? Noen stakk av og gjemte seg i huler i fjellet. Men kvinnen med sin syke mor har ikke annet valg enn å reise sørover. Mot en ukjent fremtid.

 

Ordren

Det er oktober 1944. I Kirkenes har den sovjetiske hæren, Den røde armé, frigjort byen som den første i Norge. Hitler har mistet en viktig havneby i nord. Fra sitt hovedkvarter i Tyskland ser han med gru på at sovjetiske styrker skal marsjere videre innover Norges grenser. Han bestemmer seg for tilbaketrekning av egne tropper, men samtidig må fiendens muligheter til fremmarsj gjøres så liten som mulig. Han må hindre at de får tak i ressursene som ligger i den nordligste delen av Norge.

Tre dager senere beordrer han tvangsevakuering av Finnmark og Nord-Troms befolkning. Operasjonen «Den brente jords taktikk» varte til nyåret 1945, og er en av de største nordeuropeiske militære og sivile operasjoner under andre verdenskrig. 75 000 mennesker ble beordret evakuert. 25 000 av disse motsatte seg ordren og gjemte seg i huler, gammer og til fjells. 12 000 beboelseshus ble brent, det samme ble 500 industribedrifter, 350 bruer, 150 skoler, 27 kirker, 21 sykehus. I tillegg ble veier, broer, kaier, båter, telefonstolper og fyrlykter ødelagt.

En landsdel lå i ruiner, og et folk var sendt på flukt. Hvorfor har denne delen av vårt lands og vårt folks historie vært så lite kjent?

 

Gjenreiser gjenreisningshistorien

– Det er kanskje vanskelig å si akkurat hvorfor. Jeg tror svaret er sammensatt.

Det sier prosjektleder Thomas Walle i Norsk Folkemuseum. Han leder arbeidet som etter planen skal ende med at et gjenreisningshus og fjøs fra Finnmark flyttes til Friluftsmuseet på Norsk Folkemuseum i Oslo. Det blir første gang man viser bygninger fra Nord-Norge, og første gang man skal formidle denne delen av vårt lands krigs- og etterkrigshistorie.

– Kanskje var det slik at krigshistorien i nord ikke «passet inn» i den nasjonale historien. Man aner en konfliktlinje i hele gjenreisningsperioden. Blant annet var det lokal misnøye med tempoet og vilkårene i gjenreisninga. For enkelte tok det 15 år før man hadde en ordentlig bolig. Det var en unntakstilstand vi nesten ikke kan forstå.

– Hvorfor bruke millioner på å flytte et hus fra Finnmark til Oslo?

– Ut fra tanken om at vi skal vise frem elementer fra hele landet, har mangelen på bygninger fra Nord-Norge vært en svakhet siden opprettelsen av friluftsmuseet. I tillegg ønsker vi å formidle etterkrigstiden, og de to bygningene blir faktisk de nyeste på friluftsmuseet, sier Walle.

En tilleggsdimensjon er formidlingen av at Norge har tradisjon for å være flerkulturelt, særlig i nord hvor befolkningen var en miks av nordmenn, samer og kvener.

– Vi har riktignok hatt samisk utstilling siden 1950-tallet, og generelt jobbet med kulturelt mangfold innenfor nyere innvandring. Det har likevel ikke vært synliggjort i vår formidling at Norge har lang tradisjon for være flerkulturelt, sier Walle.

 

Riktig hus

Da krigen var over, var befolkningen fra Finnmark og Nord-Troms spredt rundt i Norge. Det ble opprettet fire hovedoppsamlingssteder for de evakuerte: Mosjøen, Trondheim, Oslo og Drammen. Flere steder ble det også opprettet leirer der de evakuerte kunne være. Et eksempel er Trondenesleiren, hvor det var kapasitet til hele 2000 personer. Her skulle mange bli boende i årevis, blant annet i påvente av at husene skulle gjenreises. Leiren hadde egen administrasjon, butikker, skole, postkontor og annen samfunnsstruktur. Den ble nedlagt først i 1951.

– Huset vårt er nå pakket ned og blir transportert til Oslo i disse dager. Det samme blir fjøset, som kommer fra en annen gård i nærheten. Men det trengs mer midler for å få satt de opp, sier Walle.

De søkte hus som kunne oppfylle noen viktige kriterier, og valgte til slutt et som sto i Oldefjord i Porsanger kommune. Huset er ifølge Walle passe stort til at skoleklasser og grupper kan få plass. Samtidig som at huset ikke var særlig endret på siden det var nytt i 1951, var det heller ikke i totalt forfall.

– Vi har brukt mye tid på kartlegging og undersøkelser i forkant. Vi måtte få en oversikt over gjenreisningsbebyggelsen, hva var fellestrekkene og variasjonene? Vi ønsket heller ikke å «ta» et viktig kulturminne fra landsdelen. Fjøset passer godt inn for å formidle kombinasjonsnæringen mange levde av; fiske og jordbruk, sier Walle.

 

Alle var like

De to hus- og fjøseierne har gitt bygningene til Norsk Folkemuseum, mot at de rev dem og sanerte området etterpå. I prosessen for å finne det «perfekte» huset, undersøkte man tretti boliger og intervjuet familiene.

– Det har vært viktig for oss å skaffe så mye informasjon som mulig om de som bodde i huset. Samtidig har vi samlet dokumentasjon fra andre deler av Finnmark, for å kunne formidle en bredere fortelling om menneskers liv. Prosessen har i tillegg tatt tid på grunn av arbeidet mot det offentlige for å få nødvendige tillatelser til riving, anleggsveier og annet arbeid. I starten var det nok litt vanskelig for en del etater forstå poenget med prosjektet.

– Hva kan vi lære av å se et slikt hus?

– For det første; den lille historien om hverdagslivet i Finnmark i etterkrigstiden, hvor det skjedde store omveltninger. Mange ble skjøvet raskt fremover i utvikling både med hvordan man jobbet og bodde. Det at alle fikk både erstatning, men også lån, tvang mange bort fra kombinasjonsnæring og over i andre jobber, sier Walle.

– Så får vi den store historien, om fremveksten av etterkrigstidens sosialdemokratiske tankegang og oppbygging av velferdsstaten. Hvordan Norge ikke bare ble gjenreist rent materielt, men også fikk et nytt samfunn med likhet som ideologi. Man hadde klare forestillinger om hva som var et godt liv, og den forestillingen skulle alle få ta del i. Vi har aldri vært mer lik hverandre enn i etterkrigstiden, sier Walle.

Det tredje elementet som kan formidles, er ifølge prosjektlederen hva gjenreisninga gjorde for å videreføre fornorskingspolitikken.

– Politikken var økonomisk, men også etnisk. Det foregikk en homogenisering gjennom gjenreisninga. Et godt hjem var et godt norsk hjem. Myndighetene bestemte hva som skulle bygges, og det kan godt tenkes at noen ble tvunget til å bygge på en måte de ikke egentlig trivdes med. Etter hvert kom det lokale tilpasninger, men husene var utformet med sentralisert ideologi.

 

Ny utstilling

Norsk Folkemuseum har i prosjektperioden samarbeidet tett med flere instanser i Finnmark, blant annet Gjenreisningsmuseet i Hammerfest. Her har ei ny utstilling akkurat åpnet. «Til lykke med freden – perspektiver på den første gjenreisningen av Finnmark og Nord-Troms» presenterer ny kunnskap basert på forskning gjort over flere år på museet.

– Dette er et ledd i arbeidet med å gjøre historien mer kjent nasjonalt, sier prosjektleder Maria Stephansen.

– Vi ønsker å presentere nye historier og nye fakta, basert på egen forskning og eget arkiv. Allerede ser vi at tidligere teser ikke nødvendigvis stemmer. Et eksempel er oppfatninga av at de fleste finnmarkinger trosset staten og bare reiste tilbake etter krigen, noe som er blitt ansett som en kollektiv sivil ulydighets-aksjon. Men det viser seg nå at de fleste måtte gjennom et byråkrati først, og at de som reiste, hadde fått tilbakereisen godkjent.

Gjenreisningsmuseet har siden åpningen i 1998 formidlet Finnmark og Nord-Troms sin historie under og etter andre verdenskrig, og samlingene her dokumenterer tvangsevakueringa og den påfølgende gjenreisninga.

 

Stolthet

Stephansen sier hun er svært glad for at Norsk folkemuseum gjennomfører husflyttingen.

– Det som er viktig, er at historien blir fortalt med stolthet og uten for mange stereotypier. Hvordan dette huset blir restaurert, sier noe om vår historie. Husene var jo moderne, nye og «fancy». Jeg anser Norsk folkemuseum for å være den fremste for å kunne få historien riktig formidlet.

– Hvor langt har man kommet i å gjøre historien nasjonalt kjent?

– Da jeg studerte i Trondheim, spurte folk meg hvorfor finnmarkingene hadde revet husene sine «for å bygge stygge 50-tallshus». Det sa meg noe viktig om at historien ikke var blitt fortalt i tilstrekkelig grad, sier Stephansen. – I dag skjer det mange gode ting for å løfte historien opp på et nasjonalt nivå, men det er fortsatt en lang vei å gå.

«Alle pakket det de hadde av mat og klær og dro til fjells. (…) Neste dag var Finnkongkeila et stort bål. (…) Ved middagstider kom en patrulje soldater inn fra fjellet og med skarpt ble vi beordret ned igjen. Skolen og kirken sto igjen og der ble vi innlosjert. Neste morgen ved 3 tiden kom båten. (…) Etter åtte døgns reise kom vi til Tromsø, hvor vi fremdeles er og har tenkt å bli så lenge vi får lov til det. Efter denne sjauen fikk vi alle en hård forkjølelse og magesjau. Erdolf Bakken kjente du vel, sønn av Hans Bakken, han var i 9 døgn i fjellet. En sønn av han på 9 år frøs i hjel. Han og resten av familien er kommet hit.»

Ordene er hentet fra et brev som Erling Bersvendsen fra Gamvik skrev til en venn desember 1944. Brevet er et av mange øyevitneskildringer samlet i boka «Brent land» fra 2013, skrevet av Elisabeth Johansen.

Gyda Aronsen fra Honningsvåg forteller:

«Båt etter båt med folk blir sendt sørover. Gamle, krøplinger, syke. Åttiåringer sitter håpløse på kutteren og ser for siste gang hjemplassen sin. I dag brenner det i Gjesvær og alle folkene er ikke kommet seg av sted enda. Folk med krettur slakter på storm. Døde skrotter ligger mellom steinene her og der.»

Det ble trolig en lang reise også for kvinnen med det lyse håret. De gamle og syke ble plassert på institusjoner lenger sør i landet, de fleste av dem kom aldri hjem igjen. Over 300 mennesker døde som følge av evakueringen.

 

Fakta:

– Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms skjedde på direkte ordre fra Adolf Hitler.

– I løpet av 1946 var om lag 90 prosent av folket tilbake i landsdelen igjen.

– Etter krigen ble det satt i gang en storstilt gjenreisning av den ødelagte landsdelen.

– Husene som reiste seg, var typetegnet. Landsdelens arkitektoniske og visuelle uttrykk ble totalt endret.

– Gjenreisningsprosjektet varte til tidlig 1960-tall. Etter omkring 10 år var tallet på boliger kommet opp på førkrigsnivå

– Gjenreisningshuset til Norsk Folkemuseum er et av museets hovedprosjekt de nærmeste årene

– Første fase av prosjektet har et budsjett på 11 millioner kroner.

– Neste fase, som består av oppbygging og istandsetting av husene til formidling, er per i dag ikke fullfinansiert.

– Gjenreisningsmuseet i Hammerfest har nasjonalt ansvar for å formidle historien om krigen, evakueringen og gjenreisingen

 

[Notis/undersak:]

Mer om nordnorsk krigshistorie

I arbeidet med å gjøre historien om tvangsevakueringa og nedbrenninga kjent, ønsker filmregissør Knut Erik Jensen nå å lage en ny spillefilm; «Lengsel etter nåtid». Kommer finansiering på plass, vil det bli den første spillefilmen i Norge som tar opp teamet.

I vår ble det kjent at Universitetet i Tromsø fikk 40 millioner kroner, blant annet fra Norges forskningsråd, for å gjennomføre et av de hittil største forskningsprosjektene på andre verdenskrig. Prosjektet er todelt, men begge skal se på norsk og nordnorsk krigshistorie i en internasjonal sammenheng. Prosjektet vil ha sin forankring i det krigshistoriske miljøet ved UiT, men skal inkludere Narviksenteret, Institutt for forsvarsstudier ved Forsvarets Høgskole og historiemiljøet ved NTNU i Trondheim.

Gjennom årene har det vært gitt ut mye litteratur om temaet. I høst har Asbjørn Jaklins nye bok «Brent jord» fått nasjonal oppmerksomhet.


Join the Conversation